Ti år med krig, ødeleggelse og et ørlite håp

26 år gamle Mohamed Bouazizi hadde nok ikke noen tanker om å skape revolusjon i Midtøsten. Men da han tente på seg selv, 17. desember 2010, etter nok en gang å ha blitt ydmyket av det lokale politiet i Tunisia, følte plutselig millioner av mennesker i Midtøsten hans smerte.

I begynnelsen så ikke regionens ledere, som gjerne hadde styrt i rundt 30 år, noen fare. Men folkene som strømmet ut i gatene nektet å gå. De krevde forandring. De krevde verdige liv og ikke minst demokrati. Og ikke en gang regimenes fryktede sikkerhetspoliti kunne skremme folk bort.

En etter en måtte diktatorene gå. Tunisias president Zine el Abidine Ben Ali, som hadde styrt i 24 år, fylte et fly med gullbarrer, og flyktet. Egypts president Hosni Mubarak, som hadde styrt i 30 år, ble tvunget til å trekke seg. Libyas leder Muammar Gadaffi, som hadde styrt i 34 år, ble torturert i en grøftkant før han ble skutt og drept.

Også gateselgeren Bouazizi døde. Og en hel region var forandret.

Det betyr ikke at landene i Midtøsten er like. Utviklingen etter at flammene spredte seg videre fra Tunisia vinteren og våren 2011, ble forskjellig. Kun ett land kan sies å ha greid en slags overgang til demokrati - Tunisia. Andre land er fremdeles i krig, kaos og ødeleggelse.

Sånn har det gått med landene ti år etter: 

Syria: – Jeg skjønte med en gang at dette ville føre til borgerkrig

Syria er nå i ruiner etter en grusom borgerkrig. Bashar al-Assad er den eneste diktatoren som har overlevd den arabiske våren ti år etter. Arkivfoto: Hassan Ammar/AP/NTB

Ikke alle trodde at Den arabiske våren ville nå Syria. Til det var regimet for brutalt. Hvem ville våge seg ut i gatene? Det måtte barn og ungdommer til for å forandre landets historie. Noen barn skrev noen slagord mot diktatoren Bashar al-Assad på en vegg i Daraa, sørvest for Damaskus, og med det var det hele i gang.

Assad beordret dem arrestert. Og så, plutselig, hadde ikke foreldrene deres lenger noe å tape når barna deres var tatt. Foreldre strømmet ut i gatene, så fulgte andre, og en kamp for demokrati startet.

Men Assad ønsket ikke at dette skulle være en rivalisering mellom en diktator og hans undertrykte. Så han løslot islamister fra fengslene, og snart ble kampen en strid mellom militant islamisme og Assads sekulære regime.

Tarek Nijmeh er en ung mann fra Damaskus, som så det hele utfolde seg. Han ble umiddelbart bekymret.

– Jeg skjønte med en gang at dette ville føre til borgerkrig. Jeg sa til vennene mine at vi går mot en virkelighet som i Libanon, med krig i 15 år, forteller Nijmeh til oss.

Hvordan kunne han være så sikker? Jo, for i 1982, da syrere i byen Hama protesterte mot regimet til Assad-familien, svarte regimet med brutalt å drepe opp til 20.000 mennesker.

Den unge syreren har ingen tro på at demokrati vil komme til hans land i overskuelig framtid. Midt under borgerkrigen skjønte Tarek at han ikke hadde noen framtid i landet. Han tok veien gjennom frontlinjene til Tyrkia, og derifra til Hellas og Ungarn. I dag er han basert i Berlin, gift, har fått et barn, og har startet et nytt liv.

Mer enn 12 millioner mennesker har gjort som Tarek og flyktet fra hjemmene sine. Over 5,7 millioner av dem ut av landet. Nærmere 600.000 mennesker er blitt drept i løpet av borgerkrigens ti år. Og Assad styrer fremdeles.

Les også DEBATT: «Midtøsten kan få være mer i fred og mindre plaget av krig i åra som kommer

Egypt: Har ikke gitt opp håpet om forandring og frihet

Egypts president Abdel Fattah al-Sisi anklages for å forfølge og fengsle dissidenter, menneskerettighetsaktivister og politiske motstandere. Foto: Coastas Baltas/AP/NTB

I Kairo så det annerledes ut. For snart ti år siden strømmet massene ut i gatene, til Tahrir-plassen i sentrum av Kairo, for å presse diktator Hosni Mubarak til å gå. Gjennom fjernsynsskjermene fulgte verden et drama uten like. Etter fire uker gikk Mubarak, og deretter ble frie valg holdt. Men så gjennomførte militæret et kupp - ledet av general Abdel Fatah al-Sisi, dagens diktator.

Likevel er situasjonen en annen enn i Syria. Mens syrere så og si kun opplevde ødeleggelse, husker egyptere, selv ti år etter, fremdeles håpet og oppblomstringen som fulgte etter Mubaraks fall. Plutselig ble det holdt debatter om landets framtid. I noen få måneder tilhørte Egypt folket og ikke lederne.

– Etter «slaget om kamelene» var det riktig at Mubarak måtte gå, minnes «Nour», en professor ved et av Kairos universitet.

Titalls demonstranter ble drept da regimet sendte kameler mot demonstratene i 2011. «Nour» foretrekker å være anonym ettersom regimet i dag er mer intolerant enn selv under Mubaraks dager. Men selv om undertrykkingen i dag er hardere, er noe annerledes: Folk vet at alt faktisk kan bli bedre.

– Jeg minnes med glede de dagene vi hadde mer frihet, og jeg er sikker på at forandringen vil komme, sier hun til Dagsavisen.

Les mer: Ingen hører skrikene fra Egypts fengsler 

Saudi-Arabia: Landet som stanset revolusjonsbølgen

Saudi-Arabia opplevde ingen dramatiske demonstrasjoner sånn som i Kairo eller Tunis i 2011. Riktignok forsøkte sjia-muslimer i noen uker å bringe Den arabiske våren også til ørkenkongedømmet, uten å lykkes. Men regimet i Riyadh, sammen med De forente arabiske emirater, ledet den anti-revolusjonære kampanjen som søkte å stoppe Den arabiske våren og gateprotestene, og lyktes.

På den ene siden kunne en kanskje tro at det islamistiske regimet i Riyadh stod nærmere for eksempel Det muslimske brorskapet, som overtok i Egypt. Men det Riyadh fryktet mest var at bølgen av gateprotester kunne bli en trussel mot dem selv og deres regime. I dag kunne ikke al-Sisi i Egypt ha styrt hvis ikke det var for Riyadhs økonomiske og politiske støtte. Saudi-Arabia, i likhet med en lang liste av andre land, er også involverte i borgerkrigene i Syria, Libya og Jemen.

Les også: Vil han skape fred i Midtøsten? Ekspertene forventer lavere ambisjoner fra Biden enn fra forgjengerne (+)

Libya og Jemen: Krigene verden har glemt

Før alt snudde: Libyas leder Moammar Gaddafi, i midten, med Egypts president Hosni Mubarak, til høyre, og Jemens president Ali Abdullah Saleh, til venstre, under et møte med arabiske og afrikanske ledere i oktober i 2010. 

Disse to statene, den ene i Nord-Afrika og den andre på Den arabiske halvøya, ligger langt fra hverandre, men har en ting til felles: Krig har lagt landene i grus. I Jemen lider millioner også av underernæring. Likevel har verden nærmest snudd ryggen til lidelsene som pågår her.

I Libya var det i utgangspunktet ikke snakk om å styrte Muammar Gaddafis regime, ifølge 36 år gamle Majdi, som deltok i demonstrasjonene, og som nyhetsbyrået AFP har snakket med. Demonstrantene ville bare ha litt mer frihet, rettferdighet og håp. Men regimet svarte med blodig vold som framprovoserte en motreaksjon.

Anarki og kaos har herjet i det oljerike nordafrikanske landet siden Gaddafi ble drept i oktober 2011. Flere militser har vært i krig i vakuumet som er skapt etter de Nato-støttede opprørene.  

I dag er det konflikt mellom to administrasjoner: En FN-støttet regjering i Tripoli som ble innsatt etter samtaler i 2015, og på den andre siden står opprørsgeneralen Khalifa Haftar, som holder til øst i landet, skriver NTB.

Etter flere år med konflikt og forsøk fra Haftar på ta over hovedstaden Tripoli, ble det forrige måned underskrevet en fredsavtale.

Jemen har siden 2014 vært preget av den voldsomme borgerkrigen mellom myndighetene og opprørerne. Titusenvis er drept og konflikten har gjort Jemen sentrum for verdens verste matkrise. Ifølge en gruppe eksperter fra FN har alle parter i krigen har gjort seg skyldig i omfattende brudd på folkeretten, skriver NTB.

Les mer om årets fredspris: Hungersnød truer millioner av mennesker verden over 

Tunisia: Det eneste lyspunktet, men ikke perfekt

Landet der det hele begynte er også landet der det har gått best: Tunisia har vedtatt en demokratisk grunnlov og politiske ledere kommer til og forlater makten basert på valg.

Likevel er ikke Tunisia et liberalt land, og ekstreme islamister terroriserer i bakgrunnen. Tunisias hovedproblem i dag er at økonomisk utvikling ikke har gått hånd i hånd med overgangen til demokrati.

– Folk var lei av diktaturet, det var derfor de reagerte så sterkt. Jeg håper tunisiere en dag vil kunne leve verdige liv, sier Leila Bouazizi, søsteren til gateselgeren som startet Den arabiske våren i Tunisia, til The World, en amerikansk nyhetsradio. Hun bor i dag i Canada.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

– Politisk islam var et feilsteg

Det som sterkest sitter igjen etter Den arabiske våren er at diktatorene ikke lenger kunne ignorere folkedypet, en dag kan de selv bli veltet, og det vet de. Det er likevel ikke denne følelsen som hersker ti år etter.

– Det første feilsteget i den arabiske våren var framveksten av politisk islam og at Det muslimske brorskapet overtok i land som Egypt og Tunisia, mener Imad Salamey, en statsviter fra Beirut.

– Dette sendte umiddelbart et signal om at det mangfoldige arabiske samfunnet var truet. I dag er mange pessimistiske når det gjelder sjansene for demokratisering. Det ser ut som demokrati krever at man kontrollerer egne ressurser uten å være for avhengige av utenforstående. Og for at demokrati skal kunne overleve, må en ha en global struktur som oppmuntrer til samarbeid i stedet for rivalisering mellom de store maktene.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.