Renate Reinsve er eksepsjonelt god

Halfdan Ullmann Tøndel viser med debutspillefilmen «Armand» at han er et av norsk films største talenter. Filmen ble allerede før norsk kinopremiere valgt som Norges kandidat til Oscar i kategorien Beste internasjonale film, og er et tidløst og likevel brennaktuelt samtidsdrama med psykologisk dybde og rolleprestasjoner det vil gå gjetord om.

Det er en emosjonell thriller av en film, hvor en hendelse blant barn i småskolen skaper et så vel fysisk som psykisk klaustrofobisk møte mellom foreldre og skoleledelse. Så sakte avdekkes dulgte ledetråder til hva dette egentlig handler om. Barna, blant dem seks år gamle Armand, er knapt til stede annet enn i historien, i samtalene og i randsonen. Det fortettede dramaet spilles i første rekke ut mellom de voksne, på skjøre strenger av feighet, skam, sjalusi, løgner og selvbedrag. Og overlevelsesinstinkt, som hogger til som en mares klo, i møtet med slagget man aner ligger og slumrer under verkebyllenes overflate.

En mor kalles inn på kort varsel til en samtale på skolen. Hun en kjent person, kanskje også omstridt, en skuespiller som er blitt alenemor. Underforstått er manges øyne rettet mot både henne og sønnen Armand. Bebreidelser osende av antakelser rundt ansvarsløshet og manglende dømmekraft.