ROMAN
Caroline Albertine Minor
«Velsignelser»
Oversatt av: Hilde Rød-Larsen
Cappelen Damm
Caroline Albertine Minor har ikke et stort forfatterskap bak seg. Novellesamlingen «Velsignelser» er hennes andre bok etter debuten med «Pura vida» fra 2013. «Velsignelser» oppnådde, kanskje overraskende, å bli innstilt til Nordisk Råds pris. Noe av forklaringen på den varierende kvaliteten i «Velsignelser» kan selvfølgelig være det forholdsvis korte forfatterskapet.
Boka åpner med «Villages de France», en historie om en ung kvinne som får en telefon om en alvorlig syk far, som hun aldri har hatt noe forhold til. Han forlot moren før barnet ble født, og siden slo han seg ned i Frankrike. Nå er det hans nye kone som ringer og ber datteren komme til den lille landsbyen der han bor. Det skjer ikke mye i denne historien, ingen overraskende vendinger eller spennende konfrontasjoner. Det hele brettes ut i et nøkternt språk. Den sparsomme stilen understreker likegyldigheten i dette far-datter forholdet, et forhold som aldri fikk utvikle seg.
I novellen «Glem Archie Pey» blir leseren allerede i åpningen konfrontert med tragedien: En av de to kvinnene som presenteres har nettopp mistet sin datter. Denne datteren, Annesophie, kalt Anso dro som au pair til Australia der hun en dag hengte seg i et fikentre i familiens hage. Anso og hennes historie er et sentralt dreiningspunkt i novellesamlingen, hele tre av bokas noveller er sentrert om henne, moren Gedske, hennes venninne Solveig og Solveigs datter Franciska. Til sammen utgjør disse historiene en slags kortroman i boka. Med Caroline Albertine Minors skrivestil der overflaten og de trivielle rutiner og handlinger er i fokus, blir antydninger og små avsløringer desto viktigere. Forfatteren spiller fint på disse strengene, men kan også bli i overkant repeterende og tvære ut historien.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
I novellen «Varmest» opplever en kvinne å bli forlatt. Mannen Benjamin forsvinner plutselig en dag for aldri å komme tilbake. Den unge kvinnen, som også har et lite barn, opplever et sammenbrudd. Da hun finner et brev han har skrevet til henne, leter hun forgjeves etter forklaringer hun kan forstå og godta. I denne historien viser Caroline Albertine Minor fram den avmakten og hjelpeløsheten som den forlatte gjennomgår. Men håpet og de nye mulighetene finnes også.
Samlingens tittelnovelle «Velsignelser» hører til blant bokas beste. Her er det et dødsfall som slår tungt inn i livet til en ung kvinne. Therese er gift med Danny og har et lite barn, Aron. Han er oppkalt etter mannen som døde av en overdose og var «en ustabil glede» i Thereses liv. Hun hadde et forhold til både Aron og Danny. Historien bretter seg ut i et lite dansk fiskevær der Danny har en midlertidig jobb, og Therese finner fellesskap i en kirkegruppe på stedet. Hemmelige følelser, frustrasjon, sorg og glede vibrerer like under overflaten. «Sorgens hage» er historien om en ung mann som blir skadet i en bilulykke, han blir mentalt ødelagt. Det er nærheten, tettheten og klarheten i denne novellen som gjør inntrykk. Her har Caroline Albertine funnet en form som lar smerten komme brutalt tett på leseren. Hun kan skrive setninger som «Han var dypt og fullstendig fremme for meg» – etter å ha fortalt om en forelskelse og en kjærlighet som var altoverskyggende.
En av de første linjene i novellens åpning er disse; «Jeg ble sittende og se ham halte av sted i den avlange, svarte frakken sin, med en sterk trang til å skyte ham i ryggen».
De andre novellene har tydelige litterære kvaliteter, men ingen av dem når opp til denne i intensitet og klarhet. Den viser at det er lov å vente seg nye overraskelser fra Caroline Albertine Minor.
