SAKPROSA
Marie Kondo
«Rydd deg lykkelig med KonMari-metoden»
Oversatt fra engelsk av Sigrid Hesjevoll
Bazar forlag
«Dersom du tror at rydding er noe som må gjøres hver dag, dersom du tror at det er noe du vil måtte gjøre resten av livet, er det på tide å våkne. Jeg kan love deg at rydding kan gjennomføres grundig og raskt, og alt i ett jafs»
Løftet er japanske Marie Kondos, alias KonMari, i boka «Rydd deg lykkelig med KonMari-metoden». I USA har boka ligget helt i toppen av bestselgerlista for selvhjelpsbøker i hele 65 uker. Nå er turen kommet til Norge. Det er en vidunderlig lovnad. Rydde én gang for alle, og så være ferdig med det? Og slippe å gjøre det neste dag, neste uke og måned? Det lyder jo helt utrolig!
Og er det selvsagt også. Eksperten KonMari rydder fremdeles, selv om hun har holdt på hele livet: «Mens de andre barna på skolen lekte politi og røver eller hoppet paradis, snek jeg meg vekk for å rydde i bokhyllene i klasserommet eller for å sjekke innholdet i bøttekottet, mens jeg mumlet noe om mangelen på gode lagringsmetoder».
For, som KonMari raskt avslører, så er ikke hennes definisjon av «rydding» den samme som alle andres definisjon. Det hun snakker om, er grundig sortering og utrenskning. Den daglige tralten med å plukke opp leker, legge på plass bøker, vaske og sortere og brette, brette, brette småbarnsfamiliens cirka hundre maskiner med klesvask hver måned skal ikke regnes som arbeid, som rydding. Selv om det altså må gjøres hver dag.
Her er KonMaris metode, oppsummert: «Alt du trenger å gjøre, er å ta deg tid til å sette deg ned og granske hver eneste ting du eier, bestemme deg for hvorvidt du ønsker å beholde eiendelen eller kaste den, og så bestemme deg for hvor du skal oppbevare det du vil beholde».
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Kasting er nøkkelordet. Her er aldri snakk om Fretex eller loppemarked, og det advares eksplisitt mot å arve ting videre til andre. Ting skal kastes, i søppelsekker. KonMari-metoden går ut på at man samler alt man eier i en kategori, samme hvilket rom det normalt befinner seg i, i en stor haug på gulvet. Først klær, så bøker og papirer, så «diverse gjenstander», og til slutt sentimentale ting som bilder og suvenirer. Man skal «ta hver enkelt gjenstand i hendene og spørre seg selv: «Gir denne meg glede?» Dersom svaret er ja, behold den. Er svaret nei, kast den».
Glede. Intet mindre. Allerede her skjærer det seg. For hvilke plagg gir egentlig genuin glede? En fresh sommerkjole som minner om late julidager med sol, is og glade barn på ferie? Absolutt og uten tvil. En ullundertrøye av det diskret praktiske slaget, til bruk under litt mer presentable kontorklær på kalde januardager? Definitivt ikke. Null glede vekket. «Er du tilfreds med å gå i klær som ikke gir deg glede» spør KonMari. Tja. Tilfreds og tilfreds. Det er jo helt greit ikke å fryse i hjel også. Bor man i et land med femten minusgrader om vinteren, regn og sludd om høsten, halvkulsne somre og generelt mye vær, er det vel egentlig ikke så lurt å kaste alle ulltrøyene? Eller langbuksene. Regnsettene. Skjerfene?
LES OGSÅ: Bøker du kan glede deg til i vår
Og da har vi ikke engang begynt å tenke på alt det de andre i familien, særlig barna, måtte ha og eie av klær og utstyr. Parkdressene. Tenåringens latterlig dyre boblejakke. Barnehagebarnas uendelige mengder ullundertøy. Luer og votter og halser og hansker som burde være nok til en liten armé, men som aldri er det, jevnfør det nær daglige «hvor er vottene mine?!?» fem minutter før skolestart.
«Å kaste andres eiendeler uten tillatelse er ikke greit, og viser at man mangler sunn fornuft», sier KonMari. Fnis. Hun holder seg åpenbart ikke med unger som samler på pinner og emballasje, og får panikk hver gang mor støvsuger bort en legobrikke, selvsagt verdens mest uerstattelige kloss. «Den beste måten å takle en familie som ikke rydder på, er å jobbe i det stille med å kaste egne ting. Sakte, men sikkert vil de smittes av initiativet ditt, og begynne å rydde og luke bort unødvendige eiendeler uten at du trenger å komme med en eneste klage. Det høres kanskje utrolig ut, men når et medlem av familien begynner å rydde, utløser han/hun en kjedereaksjon». Ha. Haha. Hahaha! HAHAAHAAA! Ja, for det er klart at om mor har kastet alle ulltrøyene sine i søpla, så forstår husets femåring at nå er det jammen meg på tide å rydde litt i briotogene. Om bare far får brettekant på slipssamlingen, vil selvsagt enhver tenåring innse at det nå er på høy tid å bruke en helg på å sortere gjennom klær, bøker og greier, for å kaste, kaste og kaste, og så brette de gjenværende klærne etter en helt spesiell metode. Klart. «Det høres kanskje utrolig ut». Ja, litt.
Steg to i KonMari-prosessen, etter at man har kastet nesten alt man hadde, er å oppbevare de få lykkelige gjenværende eiendelene korrekt. Klær skal brettes etter et helt spesielt system og plasseres i skuffer og hyller med brettekanten opp. «Hvert eneste klesplagg har sin egen «sweet spot», en brettemåte som er optimal for det. [...] Det finnes ingenting mer tilfredsstillende enn å finne et «sweet spot». [...] Det hele oppleves som en åpenbaring – så det er slik du alltid har villet bli brettet! – et spesielt øyeblikk der tankene dine og plagget ditt opplever en tilknytning».
Ajaj, KonMari. Det er jo flott at du liker jobben din. Du er helt sikkert velkommen i annenhver familie i hele Norge, som brettehjelp. For det er jo den virkelig store feilen med lovnaden om at man skal kunne rydde «en gang for alle». Klærne finner ikke veien fra tørkestativet inn i skuffer og skap selv. Legoklosser hopper ikke inn i kjekke oppbevaringsesker uten hjelp. Gamle aviser vandrer ikke selv ut i papirresirkuleringen. Selv om boligen har blitt romsligere etter at alle ting er kastet, må man fremdeles rydde. Rydde. Og rydde. Folk er forskjellige, ok. Men å påstå at ingenting er mer tilfredsstillende enn klesbretting? Det er fristende å le igjen. Bare at det føles litt slemt, å le av den ensomme emoen som helst holder seg hjemme for å brette tøy.
Samtidig: Superkjendisstatus i Japan, 65 uker på bestselgerlistene i USA, og ukritisk panegyrikk på annenhver amerikanske familieblogg har gjort KonMari til en rik kvinne. Det er ikke synd på henne om denne boka flopper i Norge. Noe den bør. «Behold kun bøkene som gjør deg glad bare ved at de står i bokhyllen din, bøker du virkelig elsker. Dette gjelder også denne boken. Dersom du ikke føler glede når du holder den i hendene, foretrekker jeg faktisk at du kaster den i søpla», skriver KonMari.
Eller, enda enklere og billigere: La vær å kjøpe den i utgangspunktet. De 300 kronene du sparer, kan du bruke på noe som faktisk gjør deg lykkelig.
LES OGSÅ: – Ingen skam med vaskehjelp
