4
DRAMA
«Markedets lov»
Regi: Stephane Brize
Frankrike, 2015
Regissør Stephane Brize gjør en habil imitasjon av Dardenne-brødrene her, men i den grad «Markedets lov» fortjener oppmerksomhet er det mest takket være hovedrolleinnehaver Vincent Lidon. Han er fabrikkarbeideren Thierry Taugourdeau, som mistet jobben på grunn av nedskjæringer, og nå har sløst bort halvannet år på jobbkursing som viser seg å bare være en blindvei. Han har rundet femti, er innadvendt og ikke den typen person som fikser å sette ord på følelsene sine. Thierry prøver så godt det går å holde lokk på avmaktsfølelsen og det økende desperasjonen, men en arbeidsledighetstrygd på 500 euro i måneden er ikke nok til å livnære kona Katherine (Karine de Mirbeck) og deres utviklingshemmede sønn Mathieu (Matthieu Schaller). Vi følger Thierry gjennom de daglige ydmykelsene på sjelsknusende jobbsøker-kursing, under samtaler med inkompetente statsbyråkrater og iskalde bankfolk. Det er en dehumaniserende prosess som kan suge ut selvtilliten til den stolteste person, og Thierry kjemper en tapper, tapende kamp for å beholde verdigheten. Han får et lite lysglimt av håp knust under et jobbintervju via Skype, bare for å understreke at moderne teknologi gjør hele denne prosessen enda vanskeligere for en mann som Thierry. De siste sparepengene er i ferd med å renne ut, og etter et liv med hardt arbeid sitter han ikke igjen med noe annet enn et husbanklån som er nedbetalt om fem år. Thierry og kona gjør et forsøk på å selge de stusslige campinghuset sitt i et forsøk på å holde hodet over vann, men også det ender i skuffelse.
Fra en scene til den neste ser tingene plutselig ut til å ha bedret seg: Thierry har plutselig fått seg jobb som sikkerhetsvakt på et stort kjøpesenter; en trygg inntekt i bytte mot en hverdag fylt av ubehag. Thierry må saumfare overvåkningsbilder av kundene, og konfrontere butikktyver som nasker fra storkorporasjonens dresskledde eiere – enten det er minstepensjonister som ikke har penger til mat, eller kassaansatte som har lusket unna noen rabattkuponger eller bonuspoeng til seg selv i et forsøk på å få endene til å møtes. Det er en jobb som gnager på integriteten til en anstendig sjel som Thierry, og kampen mellom levebrød og samvittighet raser inni ham.
Det er ingen tvil om at regissør Stephane Brize følger i fotsporene til Dardenne-brødrene her, både når det gjelder toneleie, fortellertempo og visuell stil. «Markedets lov» deler dessuten Dardenne-brødrenes innfallsvinkel rundt etikk, moral, personlig ansvar og humanisme. Alt er skildret i lange tagninger med håndholdt kamera, mens naturalistiske amatører gjenskaper hverdagslige scener med improvisert dialog. Veteranen Vincent Lindon er den eneste på rollelista med tidligere skuespillererfaring, men han er så autentisk og totalt troverdig her at det er lett å tro at han bare spiller seg selv. Lindon ble tildelt prisen som beste skuespiller under fjorårets Cannes-festival, der filmen ble møtt med en stående ovasjon som angivelig varte i over ni minutter. Ikke at man under noen omstendighet bør stole på dømmekraften til publikummet i Cannes, men likevel.
Vincent Lindon forsvinner helt inn i denne rollen, og vi kan lese hver eneste følelse han signaliserer med bare noen flyktige ansiktsuttrykk. Så akkurat der gjorde Cannes-juryen et godt valg, i det minste. Når alt det er sagt har jeg en snikende mistanke om at filmer som dette har størst appell for publikummere som aldri i sitt liv har vært igjennom arbeidsløshet, økonomiske problemer eller har vært nødt til å lene seg tilbake på et statsbyråkrati som slett ikke fungerer. Sosial turisme for den øvre middelklasse, i likhet med så mange andre filmer i samme sjanger. «Markedets lov» forteller oss ikke noe nytt om tilværelsen som arbeidsledig, eller om byråkratiets totale likegyldighet. Men filmen peker ut den påfallende likheten i retorikk og væremåte som deles av de fleste byråkrater, enten de jobber for staten, banker, skolevesenet eller det private næringsliv. De av oss som personlig har følt disse problemene på kroppen i løpet av livet vil neppe ha like stort engasjement for å gjenoppleve dem på kino, og vil nok slite litt mer med å se attraksjonen her – mens det segmentet av publikum som setter stor pris på Dardenne-brødrenes patenterte form for sosialrealisme vil sikkert bli tilsvarende bergtatt av «Markedets lov».
