Film

Rumpesparker i stiletthæler

Charlize Theron slåss med overbevisning i stilsikker og actionfylt spionfilm.

«Atomic Blonde» er full av velkoreograferte nærkampscener og Charlize Theron viser seg fram i en skikkelig rumpesparker-rolle. FOTO: UNITED INTERNATIONAL PICTURES
Publisert Sist oppdatert

5

thriller

«Atomic Blonde»

Regi: David Leitch

USA – 2016

Jeg antar at man eventuelt også kan beskrive dette som «Wick with a vagina». Begge deler er sikkert grovt sexistisk og en smule fornærmende mot «Atomic Blonde», men allikevel ikke helt feil. Dette er en råtass-spionthriller fra en av karene bak action-fenomenet «John Wick», basert på den britiske tegneserien «The Coldest City» av Antony Johnson og Sam Hart. Luc Bessons «La Femme Nikita» (1990) ser ut til å være et stort forbilde her, og «Atomic Blonde» følger taktfast i fotsporene til den franske filmbølgen «cinema du look». Stil over substans, men med en usedvanlig lekker overflate. Regissør David Leitch gjorde seg kjent som en av bransjens mest rutinerte stuntmenn og action-koordinatorer, med bred erfaring som virkelig får fri utfoldelse i «Atomic Blonde». Mens «John Wick»-filmene fokuserer på «gun fu»-akrobatikk og elegante skuddvekslinger, iscenesetter Leitch denne gangen noen av de mest velkoreograferte nærkampscenene vi har sett i amerikansk film på mange år. Kreative basketak som dras ut til deltakerne er så utmattede at de knapt klarer å stå på beina. Dette ville ikke ha fungert i det hele tatt uten Charlize Theron, som fikk høy action-kredibilitet etter glansrollen som Furiosa i «Mad Max: Fury Road». Hun har selv produsert «Atomic Blonde», og brukte fem år på å utvikle dette prosjektet – som gir henne en saftig rumpesparker-rolle, et romslig garderobeskap fullt av stilige retro-kostymer og rikelig med anledning til å befeste sin posisjon som et kvinnelig actionikon.

Året er 1989, og Theron er den britiske MI6-spionen Lorraine Broughton. Da vi først møter Lorraine er hun naken i et badekar fylt med is; full av stygge blåmerker, skrubbsår og skader. Det siste oppdraget gikk veldig galt, og nå er hun innkalt til avhør med MI6-byråkraten Eric Grey (Toby Jones) og den amerikanske CIA-agenten Emmett Kurzfield (John Goodman). Historien fortelles i tilbakeblikk, mens Lorraine sendes til Vest-Berlin i dagene før murens fall. Hun skal spore opp en liste med hemmelige agenter, som kan forlenge den kalde krigen med flere tiår og dessuten avsløre identiteten til en mystisk dobbeltagent med kodenavnet «Satchel». Lorraine har knapt kommet ut av flyplassen før KGB-agenter prøver å drepe henne, og situasjonen blir kaotisk veldig fort. Hun settes i kontakt med MI6s stasjonssjef i Berlin, David Percival (James McAvoy), en moralsk fleksibel villmann med veldig uklare allianser. Oppdraget deres sirkler rundt forsøkene på å få smuglet ut en tidligere Stasi-agent kun kjent som Spyglass (Eddie Marsan), som har denne MacGuffin-listen gjemt i hodet sitt. Berlin er imidlertid fullstappet av hemmelige agenter som alle er på jakt etter den samme listen, og de fleste er tilsynelatende ute etter å slåss med Lorraine Broughton. Disse spionintrigene er ikke akkurat av John le Carré-kvalitet, men blir etter hvert såpass kompliserte at det blir skikkelig vrient å finne ut akkurat hvem som lurer hvem.

Mens de fleste åttitallsnostalgiske filmer trekker inspirasjon fra den første halvparten av dette tiåret, fanger David Leitch treffsikkert opp den mest glamorøse delen av åttitallets slutt. Han ser ut til å ha bladd mye i bøkene til den avdøde popkunstneren Patrick Nagel, og flere scener gjenskaper de ikoniske bildene hans trofast. Han har dessuten fylt musikksporet med bra musikk fra denne tidsepoken, et eklektisk utvalg som inkluderer Depeche Mode, New Order, Bowie, The Cure og Ministry. «Atomic Blonde» overbeviser ikke hundre prosent som historiefortelling, men flesker til med en serie spektakulære actionsekvenser som stadig øker i omfang og format. Høydepunktet er en sammenhengende sekvens som varer i rundt sju minutter uten synlige klipp, mens Charlize Theron slåss med KGB-agenter nedover en trapp, inn en leilighet, ut i Berlins gater under en massedemonstrasjon, og videre til biljakt som ender i Havel-elven. På veien får hun minst like mye juling som hun deler ut, og Theron selger virkelig den fysiske påkjenningen dette medfører (så til de grader at hun angivelig knakk to tenner under opptakene). Man kan skimte at Theron til tider får hjelp av stuntskuespillere i de mest krevende øyeblikkene, men hun er overbevisende i actionscenene og angriper denne rollen med dedikasjonen verdig en Oscar-vinner. Det er kanskje ikke så mye som rører seg under overflaten i «Atomic Blond», men actionfylte spionfilmer blir ikke stort stiligere enn dette.

Powered by Labrador CMS