4
GRØSSER/KOMEDIE
«Deathgasm»
Manus & regi: Jason Lei Howden
New Zealand, 2015
Med en tittel som dette vil neppe noen forvente et finstemt, følsomt arthouse-drama, og «Deathgasm» lever opp til alt tittelen bærer løfter om. Filmen er resultatet av en konkurranse for skrekkfilmfans, der vinneren fikk sjansen til lage sin drømmefilm. Regidebutanten Jason Lei Howden trakk det lengste strået, og fikk finansiert en lystig splatterfilm løst basert på hans egen oppvekst som utstøtt metal-fan i New Zealand på nittitallet. Det minner mye om de første splatterfilmene til Peter Jackson, som ikke bare er en Kiwi-landsmann av Jason Lei Howden, men også arbeidsgiveren hans. Til daglig jobber nemlig Howden for Jacksons effektfirma Weta Digital.
Mens den narkomane moren sendes på institusjon, plasseres hardrockeren Brodie (Milo Kawthorne) hos sin dypt kristne onkel Albert og tante Mary i en gørrkjedelig forstad i New Zealand. Han blir umiddelbart et mobbeoffer for den psykopatiske sportsskalle-nevøen David, som er kjæresten til Brodies avstandsforelskelse Medina (Kimberly Crossman). Eneste lyspunktet er «Deathgasm», det nye metallbandet Brodie starter med kompisen Zakk (James Blake) og de tilsvarende utstøtte D&D-nerdene Dion (Sam Berkley) og Giles (Daniel Cresswell). Etter å ha funnet notearkene til svartmetall-idolet Rikki Daggers ukjente låt «Black Mass» ender bandet opp med å mane opp den mektige demonen Aeloth, som besetter innbyggerne i byen og vekker interessen til en lokal djeveldyrkersekt. Det er opp til Brodie og gjengen å forhindre at Helvete bokstavelig talt bryter løs, med hjelp av tung metall, motorsager og sexleketøy.
«Deathgasm» er til tider keitete og udisiplinert, men det er lite å utsette på underholdningsverdien. Historien minner mye om åttitallsklassikeren «Trick or Treat» og TV-serien «Todd and the Book of Pure Evil», demonene kunne ha kommet rett fra Sam Raimis «Evil Dead», humoren fra «Braindead» og «Shaun of the Dead», men «Deathgasm» har fortsatt et personlig særpreg og er full av skranglete sjarm. I alle fall for de av oss som ikke er for sofistikerte til å sette pris på demonbesatte kristenfundamentalister som blir kverket med dobbeltdildoer, blinkende vibratorer og velbrukte analkuler. «Deathgasm» tilhører en sjanger som hadde sin storhetstid på åtti- og nittitallet, nostalgifaktoren spiller nok en sentral rolle her. Det er en fordel å ha et forhold til tung rock og splatterfilmer på VHS, men du kan bare kaste et kjapt blikk på tittelen for å finne ut om dette er din greie. PS: Oppfølgeren «Deathgasm Part 2: Goremageddon» er allerede i forproduksjon!
