4
Aslak Borgersrud
«Det er valgfritt å irritere seg»
Kirkelig Kulturverksted
I 1993 startet Aslak Borgersrud, sammen med sin bror Elling og Don Martin hiphopgruppa Gatas Parlament. Bandet rappet på norsk, tekstene var eksplisitt venstreradikale. På tidlig 2000-tall var han også medlem i Samvirkelaget, et samarbeidsprosjekt med mer folk-rockete Hopalong Knut. Ute av bandet siden 2011, har Aslak gjort seg kjent som blant annet spissformulert spaltist. Han har dog ikke vært helt ute bransjen. I 2014 ga han ut barneplaten «På feil side av låven» sammen med Igor Dunderovic. I retrospekt kan den sees på som et frempek.
Når han nå kommer med soloskive, har han også forlatt rappen. Han synger. Politikken er imidlertid – i hvert fall delvis – fortsatt med ham. I så vel tekst som takt og tone. Tekstlig mest synlig i singelen «Tango pro forma». Der han kan sies å ha et litt annet syn på å gifte seg med noen for statsborgerskapets skyld enn den sittende regjering.
«Det er valgfritt å irritere seg» plasserer seg musikalsk nærmere nevnte barneskive, enn de urbane uttrykkene som har preget hans tidligere karriere. Det er lettere å umiddelbart høre innflytelsen fra tida i Samvirkelaget, selv om taktene har langt oftere trekker på tradisjoner fra balkan, partisanviser, folketoner og ska. Sjangre som sjelden treffer utenfor det man kan kalle venstreorienterte miljøer, gjerne fra litt høyere middelklasse, om enn ikke bare.
Arven fra hiphopen er imidlertid hørbar i rammeverket. Produsent Jester, som i tillegg til nå være medlem i Gatas Parlament, produserte det meste av deres utgivelser, gir lydbildet et umiskjennelig skinn av nettopp hiphop, mens en rekke tekstlinjer har ekko av rap-rim. I både Sangen om deg og meg, Blakk og Fakka og Festivalnatta er vokalen i verset i tillegg sunget som teksten skulle vært stakkato snakket. Førstnevnte har for øvrig med gjestevokal av Solveig Heilo, og lovlig lånt samples fra underkjente Allan Edwalds Mor Dansar. Denne låten, og albumet som helhet, gir en følelse av vadmel og skyggelue, mer eller mindre dansende i hånda. Det oser skitten-romantisert nær-gateliv, tekstlig med nåtidig fortegn, men i sum like gjerne gammelmodig som tidløst.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Aslak Borgersrud lener seg tungt på tidligere tiders menings-musikalske fakter. Men han lener seg godt. Og med få unntak gjør han den ukule inderligheten som så lett kan inntreffe i de samfunnsengasjerte uttrykk til skamme. Det forbausende nok uten egentlig ironi, men heller gjennom å omfavne det politiserte alvoret. Og da blir det hele også nesten morsomt.
Aslak Borgersrud er ansatt i Dagsavisen. Derfor har vi valgt en ekstern kritiker til å anmelde albumet.
