Kultur

Demokratiet - en luksus?

Mer enn 20 måneder inn i det arabiske demokratiopprøret må spørsmålet stilles: Er demokrati bare en luksus - et system som utelukkende fungerer i relativt problemfrie samfunn?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jo lenger tid som går før en ser et maktskifte i Syria, jo mindre blir sjansene for at et demokrati vil erstatte president Bashar Assads diktatur. Ødeleggelsene blir for store, hatet for paralyserende. Men heller ikke i Libya, Yemen eller Egypt, andre land med omveltninger, er det riktig å si at demokratiet har vunnet fram. I Tunisia ser det foreløpig bedre ut, men de sekulære kreftene er alvorlig svekket. I dag domineres politikken av en dragkamp mellom moderate og ekstreme islamister.

Kan det tenkes at demokratiet som system ikke vil fungere når samfunn er så splittet som det i Syria? Er det slik at vi realistisk sett må vente oss at også de nye regimene i Midtøsten vil forbli ikke-demokratiske - akkurat som de gamle?

Hvis dette er riktig, vil det få triste følger også for Europa og oss. For det kan bety at demokratiet ikke gir verktøyene til å løse de virkelig dype samfunnsproblemene. Hvis demokrati bare er en luksusløsning for gode tider og for samfunn som ikke står overfor de største utfordringene, hva vil det bety for Hellas og Sør-Europa? Norge har jo ofte belært resten av verden hvordan man må oppføre seg. Men en kan jo sannelig begynne å lure på den demokratiske herdingen når en ser hvordan et av verdens mest velstående samfunn nesten går av hengslene over et dilemma knyttet til en gruppe på noen hundre romfolk.

Bildet i Midtøsten er likevel ikke så mørkt. La det være klart: Folk i Syria kjemper mot en lang og brutal undertrykkelse. Det er regimet som må holdes ansvarlig for at Syria ikke er et demokrati. At Midtøstens grasrot nå har våknet og vil riste av seg diktatorene, er et nødvendig skritt på veien til noe bedre. Men selv om man kjemper mot undertrykkelse, betyr det ikke at utfallet alltid blir demokratisk. Det så man da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Russerne kjempet mot diktaturet, men fikk autoritære Vladimir Putin. I tillegg må en ikke glemme at den demokratiske modningsprosessen i Vest-Europa ikke tok 20 måneder - som til nå er alderen på den arabiske demokrativåren - men flere århundrer.

Likevel viser utviklingen i Egypt, Libya og Jemen hvor vanskelig det er for splittede samfunn uten demokratiske tradisjoner å enes om spillereglene. En av de sentrale splittelsene, den etniske og den religiøse, som i Syria, har for øvrig sitt utgangspunkt i Frankrikes og Storbritannias handlinger. Etter første verdenskrig delte de opp landområdene i henhold til egne interesser, uten hensyn til lokale forhold. Nesten 100 år senere går dette regionale lappverket i oppløsning.

Dessuten må en ikke glemme at de diktaturiske regimene i Midtøsten har påført sine folk dype traumer. Man kan ikke vente at egyptere, som i tiår ble holdt nede av et brutalt regime, med ett skal reagere som om man lever i Skandinavia.

Demokratiet kan likevel lykkes. Selv om mange i regionen vil hate å innrømme det, har israelerne lykkes imponerende vel når en tar i betraktning hvilke utfordringer samfunnet har måttet konfrontere. Og i motsetning til det mange tror, kom israelere flest fra land uten demokratisk tradisjon - fra Øst-Europa eller Midtøsten. Israelerne har en mer splittet bakgrunn enn det nabolandene i dag hanskes med - immigrantene til Israel kom fra over 100 forskjellige land - fra Etiopia til Kina.

De opprinnelige israelerne kom imidlertid raskt til en avgjørende konklusjon: Interne problemer løses gjennom politiske prosesser, uten bruk av vold. Unektelig ser en eksempler på at dette ikke har lykkes, men denne beslutningen har likevel vært nøkkelen til landets suksess. Fra Libanon til Tunisia er det denne manglende enigheten rundt de demokratiske spillereglene, inkludert avståelse fra politisk vold, som utgjør et grunnleggende hinder. Det blir ikke bedre av at islamistiske grupper gjennom demokratisk flertall prøver å innføre ikke-demokratiske løsninger, som økt undertrykkelse av kvinner.

India er et annet eksempel på et land med indre splittelse - langt dypere enn Syrias - som har greid å etablere et relativt demokratisk regime. Ofte blir det sagt at demokratiet krever bredt engasjement fra grasrota. Men i India, som i Vest-Europa, er demokratiet faktisk delvis basert på at folk ikke bryr seg eller ikke tror at de kan gjøre en forskjell. Hadde alle brydd seg, ville demokratiet blitt overopphetet. Det finnes ikke bare én vei til demokrati.

I Midtøsten er derfor ikke demokratiseringsprosessen over med islamistenes overtakelse i land som Egypt. Den har bare så vidt begynt. Ingen har garantier for at forvandlingen vil lykkes - utfordringene er enorme og den demokratiske tradisjonen er svak. Kanskje ligger det største håpet i at undertrykking alltid gjør like vondt - uavhengig av religion, kultur og etnisk bakgrunn.

roger.hercz@dagsavisen.no

Mer fra: Kultur