Det var den største massemobiliseringen USA hadde sett på flere tiår, og antakelig den største protesten landet noensinne har sett. 21. januar, dagen etter at Donald Trump ble innsatt som president, gikk mer enn fire millioner mennesker ut i gatene mot det som de mente var en kvinnefiendtlig president, og et stort tilbakeslag for kvinnekampen. Kvinnene, og en god del menn, var forbanna. Presidentens holdninger til kvinner er godt kjent og trenger neppe å gjengis her. Litt mindre kjent er foreløpig følgene av handlingene hans så langt som president. Og de er i ferd med å bli alvorlige.
To dager etter den store kvinnemarsjen underskrev president Trump Mexico City Policy, eller den såkalte munnkurvregelen (global gag-rule). Dette var forventet, og ikke noe nytt. Regelen, som sier at organisasjoner som mottar føderal støtte ikke kan rådgi om abort, ble første gang innført av Ronald Reagan i 1984. Men den ble reversert av Bill Clinton i 1993, for så å bli gjeninnført av George W. Bush i 2001. Derfor vet vi også litt om følgene. I forrige tiår, da en rekke organisasjoner i det sørlige Afrika fikk kuttet sine midler, ble det rapportert om et tilbakeslag i kampen mot nye HIV-infeksjoner. Organisasjonene som rådgir i familiespørsmål og mødrehelse er ofte også de samme som tar seg av de mest sårbare kvinnene, deriblant de som lever med hiv.
Denne gangen har Trump strammet inn ytterligere. Det anslås at munnkurven nå fører til at nærmere ni milliarder amerikanske dollar omfordeles fra organisasjoner som jobber med kvinner og helse, men som ikke vil skrive under på at de ikke vil avstå å rådgi om abort, til organisasjoner som lar seg kneble i dette spørsmålet. I tillegg kutter USA i landets globale fond for bekjempelse av hiv, tuberkulose og malaria, PEPFAR, samt holder tilbake penger til FNs befolkningsfond, UNPFA. Det siste fordi USA mener organisasjonen støtter tvungen abort og steriliseringsprogrammer i Kina, noe FN-fondet selvsagt avviser.
Kombinasjonen av dette fører til at en rekke helsetiltak, ikke minst i Afrika, og særlig i det sørlige Afrika, hvor en betydelig andel av befolkningen lever med hiv, nå står fare for å avvikles. Det er jo ikke en kjempestor sum globalt, men her er det snakk om penger som gjør en virkelig forskjell. Amerikanernes Norad, Usaid, har vært en betydelig donor på feltet barne- og mødrehelse. Denne sommeren har blant annet den britiske avisen The Guardian publisert en serie om de som allerede nå rammes av munnkurven. I Mosambik møter vi for eksempel den hiv- positive og gravide tobarnsmoren Celeste, som gjennom den lokale familie- og kvinneorganisasjonen AMOFEDA får hjelp og råd til å ta medisiner. Medisinene holder Celeste i live og hindrer at hun smitter andre, ikke minst barnet i magen. Men AMOFEDA har også kjempet for kvinners abortrettigheter i Mosambik, dermed har de mistet to tredeler av sin finansiering, og fra september kan Celeste stå uten hjelp. I Mosambik lever rundt tolv prosent av befolkningen med hiv, svært mange av dem er som Celeste, og mange av dem får hjelp av organisasjoner som AMOFEDA.
Men munnkurven rammer ikke bare HIV-positive mødre sør på kontinentet. Den rammer også kvinner som er ofre for krig og seksuelle overgrep. I Maiduguri i Nigeria sitter Menash, som har vært sexslave for Boko Haram. Sammen med andre kvinner får hun nå råd og oppfølging i en egen liten trygg sone, Muna, drevet av UNPFA. FN-fondet, som altså nå er ferd med å gå tom for penger etter disputten med USA, følger også opp de ofrene som er gravide eller som har spedbarn. Menash var gift før hun ble tatt av Boko Haram, men ektemannen vil nå ikke vite av henne og spedbarnet hun nå har. Om UNPFA må stenge, har ikke Menash noe sted å ta veien. UNPFA driver lignende arbeid i Syrias nærområder, og Colombia. Blant annet.
Valget mellom å miste finansieringen, eller la seg kneble, er selvsagt ikke enkelt for organisasjonene. Noen har valgt munnkurven, for å kunne fortsette med de aktivitetene de driver i dag. Dette gjelder blant annet det internasjonale Redd Barna. Det var ingen enkel avgjørelse.
Norske Redd Barna har lovet å fortsette å kjempe mot regelen, på tross av at moderorganisasjonen altså har besluttet å følge den for å kunne opprettholde aktivitetsnivået. – Vi mener dette er en viktig prinsipiell sak. Regelen er både en trussel mot sivilsamfunnets handlingsrom og en trussel mot jenter og kvinners helse og overlevelse. Dette rammer sårbare kvinners rettigheter til helhetlig reproduktiv helse, sa generalsekretær Tove Wang til Bistandsaktuelt da de ble kjent at det internasjonale Redd Barna hadde bestemt seg for å etterfølge regelen i april.
Akkurat hvor store følger munnkurvregelen vil få, er vanskelig å si. Men vi vet at kvinners helse, og ikke minst deres reproduktive helse, har mye å si for befolkningsutvikling og fattigdomsbekjempelse. Å holde mødre og barn friske er blant annet avgjørende for å få ned fødselstall. De landene i Afrika som for tiden har den høyeste fødselsraten i verden, har også høy spedbarnsdødelighet. Friske kvinner gir også en frisk befolkning, som selvsagt har mye å si for produktiviteten. Videre er det en bekymring for at de seire man de siste tiårene har vunnet i kampen mot sykdommer som hiv, malaria og tuberkulose, kan bli reversert.
Det er noe å være forbanna over.
