Av sakkyndig psykolog Ragnhild Pettersen, sakkyndig psykolog Monica Flock, sakkyndig psykolog Ester Solberg ( tilsammen 40 års erfaring innen barnevern)
Norge har et omfattende barnevern
I Norge har vi et av verdens mest omfattende barnevern, i fjor brukte staten ca. 20 milliarder på dette tjenesteområdet. 53 000 barn får årlig en form for tiltak, hvilket for sammenligningens skyld er av samme størrelsesorden som ett årskull, og 10 070 av disse barna var under offentlig omsorg i 2015. Samme år var det ca. 1650 nye omsorgsovertakelser, noe som er et relativt lite antall i forhold til det totale antallet barn som får tiltak i barnevernet. Omsorgsovertakelser skal besluttes i Fylkesnemnda og kan overprøves i Tingretten.
Hvordan starter omsorgsovertakelsene?
Langt de fleste, ca. 85-90 % av alle omsorgsovertakelser starter i dag med et akuttvedtak, noe som er en stor endring fra for bare få år tilbake. Akuttvedtak fattes av barneverntjenesten og er ment å beskytte barn i utsatte situasjoner, og skal kun brukes i unntakstilfeller. Vilkåret er at det er fare for at barnet vil bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet, det vil si at det skal foreligge en betydelig trussel mot barnets helse eller utvikling.
Akuttvedtaket behandles så av fylkesnemnda. Fylkesnemnda skal ikke vurdere tilstanden til familien, men at beskrivelsen til barnevernet er i tråd med loven. En reell overprøving av Akuttvedtaket forekommer derfor først i Tingretten, ofte 3-4 mnd. etter at akuttvedtaket er fattet og effektuert, og barnet plassert utenfor hjemmet. Av alle akuttplasseringene som behandles i Nemnda får barnevernet medhold i 95 % av sakene.
BUF-etat sier selv: Omsorgsovertakelse er bare aktuelt dersom barnets situasjon er alvorlig og situasjonen ikke kan avhjelpes ved bruk av frivillige hjelpetiltak. Barnevernlovens utgangspunkt er at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, og det er derfor stilt strenge vilkår for at barneverntjenesten skal kunne overta omsorgsansvaret fra foreldrene. Det gjelder blant annet når barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt, mishandling eller andre alvorlige overgrep i hjemmet. Dette er vi vel alle enige om, og det ser ut til å være den rådende ideen (om) at barnevernet og rettsapparatet fungerer nettopp slik.
Artikkelforfatterne er bekymret for utviklingen vi ser på dette området og føler derfor et faglig ansvar for å varsle om dette. Nettopp fordi vi mener at en del av utviklingen går i feil retning og , og at systemet ikke alltid fungerer slik både myndighetspersoner og politikere hevder.
Dramatisk økning av akuttvedtak
Det mest bekymringsfulle, som ofte blir utslagsgivende for resten av sakshåndteringen, er den utstrakte bruken av akuttvedtak. Allerede i 2008 var Departementet selv bekymret for den økte forekomsten av akuttvedtak og sendte et rundskriv til landets kommuner der de ba om forsiktighet. Det var da 945 (årlige) akuttvedtak, noe som tilsvarte en økning på 20 % fra året før. Departementet skrev den gang: Departementet ser imidlertid den kraftige økningen som bekymringsfull fordi akuttplasseringer gir dårligere rettssikkerhet for partene enn ordinær plassering etter bvl. § 4-12, og fordi en akuttplassering kan innebære et uforholdsmessig stort inngrep overfor barn og foreldre dersom det senere viser seg at det ikke var grunnlag for plasseringen. En omfattende bruk av akuttplasseringer vil kunne komme i konflikt med Norges forpliktelser etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8 og praksis etter denne.
Så hva har skjedd etter dette? I 2015 var det 1504 akuttvedtak - en økning på hele 60 % fra 2008. Altså etter at departementet ber kommunene begrense bruken, så øker den med 60 %. Det innebærer i dag at kun 10-15 % av alle omsorgsplasseringer i Norge nå er ordinære plasseringer etter § 4.12, en type omsorgsplassering som gir barnet vesentlig større rettsikkerhet. Så kan man spørre om grunnen til en slik utvikling, er det at det i dag er flere alvorlige saker og et større behov for å beskytte barn slik at denne økningen kan rettferdiggjøres? Vår påstand er at slik er det ikke, heller at terskelen for å benytte seg av akuttvedtak er blitt langt lavere. Vi oppfatter i tillegg at akuttvedtakene som innebærer dårligere rettsikkerhet, ofte blir førende for resten av sakshåndteringen. I noen tilfeller har vi sett at unødvendige akuttvedtak medfører alvorlige skader for barna som er blitt utsatt.
Store konsekvenser for barna og familiene
La oss belyse dette med tre eksempler fra vår praksis (selvsagt gjort i overenstemmelse med klientene i saken, fiktive navn).
Barnas traumer skyldes akuttplasseringen:
Anne og Bjørn har tre barn, Tore, 6.klasse, Lise 1.klasse, Cato, 5 år og går i barnehage. Det er en godt fungerende familie på mange måter, både far og mor er i arbeid, barna klarer seg godt på skolen, de er aktive på fritidsaktiviteter og godt integrert i nærmiljø. Tore har hatt noe skolevegring og noe angstproblematikk som familien har søkt hjelp for, og han kan låse seg i konfliktsituasjoner der han opplever krav han ikke mestrer. Enkelte dager nekter Tore å dra på skolen.
En dag gutten er lei seg på skolen spør lærer om det er noen grunn til hans vansker, og Tore forteller da at far har slått ham. Sosiallærer melder dette til rektor, og rektor kontakter det lokale barnevernet. Barnevernet drar straks til skolen, snakker med gutten. De henter så ut Tore, Lise og Cato av skolen for samtale hos barnevernet, og samme dag blir de plassert på en barnevernsinstitusjon. Foreldrene er svært fortvilet, benekter volden og tilbyr seg at Bjørn kan flytte ut av hjemmet til saken er etterforsket og undersøkt.
Barnevernet vil ikke gå med på dette, og mener mors benektelse av fars vold ikke gir barna nok beskyttelse. Fylkesnemnda godkjenner akuttvedtaket. Barna har fått forklaring på at de ikke kan bo hjemme pga. fars voldsbruk, noe som ikke gir dem mening. Foreldrene får ikke snakke med barna om det som har skjedd når de treffer dem. Etter 3 uker blir barna likevel tilbakeført til hjemmet, i den perioden har de truffet foreldrene sine to ganger under tilsyn. Barnevernet beslutter en sakkyndig utredning i saken. Den sakkyndige treffer en familie i desperasjon som forsøker å reparere på de sår som har oppstått. Ved grundig undersøkelse fremkommer det at barna ikke har vært utsatt for vold av noe slag. Tore diktet opp historien for å gi lærer en forklaring på hvorfor det var så vanskelig for ham på skolen. Han hadde over lengre tid formidlet at han vegret seg for direkte henvendelser fra lærer.
Det alvorlige og bekymringsfulle er at alle barna er sterkt traumatiserte etter selve plasseringen. De er redde for å miste mor og far, venner, skole og familie. Tore har mye dårlig samvittighet i forhold til søsknene sine, har øket angstproblematikk, PTSD og massiv skolevegring. 2 år etter hendelsen har Tore har fremdeles ikke begynt på skolen igjen og har vansker med å stole på de voksne utenom familien. BUP sier at hans PTSD problematikk er så alvorlig at de ikke klarer å behandle den. Saken er avsluttet fra barnevernets side, som beklaget hvordan de hadde håndtert saken. Familien har ennå ikke klart å komme tilbake til hverdagen.
Foreldrene fikk aldri prøve sine foreldreferdigheter:
Espen og Anette venter sitt første barn. Espen har selv en vanskelig barndom med plassering på ulike barnevernsinstitusjoner der han opplevde overgrep, vold og rus, og en påfølgende kriminell karriere.
Han bryter med sitt kriminelle miljø da han treffer Anette og de starter et liv sammen. Anette har hatt noen lettere psykiske vansker, og begge foreldre har i perioder eksperimentert med rusmidler. Dette er likevel et tilbakelagt stadium da Anette blir gravid. Espen har etter hvert et avklart forhold til sin egen fortid og har etablert et nytt og prososialt nettverk. Paret gleder seg til å bli foreldre, har handlet inn alt de trenger, tenkt ut navn og laget i stand hjemme i leiligheten. To dager etter barnet er født møter barnevernet opp på klinikken og henter barnet og mor på grunn av bekymringsmeldinger de har mottatt. Bekymringene er at far kan utsette mor for vold, samt at foreldre trolig ikke vil være i stand til å ta vare på barnet på grunn av sin fortid. Mor og barn er en uke på mødrehjem, og der er det ingen bekymringer for hennes ivaretakelse av barnet. Fordi hun ikke er enig med barnevernets syn på Espen, hentes barnet, og mor kjøres hjem til den påståtte voldelige faren av politiet.
Foreldre får beskjed om at barnet skal (bort) adopteres etter 3 uker. Dette til tross for at det finnes et godkjent beredskapshjem 300 m fra foreldres bopel som også er i familie med foreldrene. Barnevernet gjør praktisk talt ingen undersøkelser i forhold til foreldrenes faktiske omsorgsferdigheter og både akuttvedtak og omsorgsvedtak i Fylkesnemnda er basert på foreldrenes tilbakelagte historie. Til tross for at alle bekymringer senere blir tilbakevist, blir barnet ikke tilbakeført til foreldre og det finnes ikke planer for det i dag. Saken er behandlet i rettsapparatet der det konstateres at feil er begått, men dette rettes ikke opp i. Foreldre har ikke mottatt noe tiltak eller hjelp fra barnevernet på noe tidspunkt. Samværene de har med barnet også etter rettsaken blir beskrevet som svært gode og de vurderes til å ha meget gode samspillsferdigheter.
Familien flykter til utlandet:
Hanne og Tor får tvillinger, sine første barn. Barna ble akuttplassert rett fra klinikken fordi mor fikk en helt feilaktig diagnose som mentalt tilbakestående. Hennes logiske evner og evne til mentalisering og abstraksjon er som gjennomsnittet av befolkningen viser det seg ved senere undersøkelser. Da nemda oppdaget feilen som var blitt begått, besluttet den at familien kunne få et opphold på mor-barn-institusjon. Foreldrene fikk ikke lov til å velge institusjon selv, slik som ved fritt sykehusvalg, hvilket er problematisk. Dette fordi institusjoner derved blir avhengige av barnevernets gunst, framfor foreldrenes opplevelser av god bistand for å få flere oppdrag.
Hanne og Tor har en kontrakt med barnevernet om at de skal være på institusjonen fram til den 27. juni, som er da de forventer å få vedtaket fra fylkesnemda. Plutselig på et møte den 2. juni blir det formidlet at barna skal plasseres tilbake til beredskapsforeldrene den 17. juni, ti dager før vedtaket er forventet. Senere dukker det også opp kopi av kontrakten, der 2-tallet er strøket over til fordel for et 1-tall, slik at 27 er endret til 17. Vi som kjenner til hvordan systemet fungerer, vet hvilke konsekvenser dette mest sannsynlig vil få. Selv om nemda nå gir foreldrene medhold, vil barnevernet nå prosedere på at barna må bli der de er, nemlig hos beredskapsfamilien gjennom hele ankeprosessen.
Hvis foreldrene får prinsipielt rett i lagmannsretten, vil barna mest sannsynlig likevel måtte bli hos beredskapsfamilien, fordi de blir for mye skadet av flere flyttinger fram og tilbake. Akuttvedtaket blir ved dette benyttet for å bane fram en irreversibel plassering, uten at retten i praksis får gjort noe fra eller til. I motsatt fall, hvis foreldrene får tilbake barna etter en endelig dom, vil de måtte få tilbake barn med tilknytningsskade.
Stående ovenfor en slik rettsløshet, og av hensyn til at foreldrene ikke kan ha tilbake tilknytningsskadede barn, flykter familien til utlandet. Her har de ikke har noen tilknytning og ingen familie eller nettverk, og de kan heller ikke språket.
Foreldrenes omfattende og engasjerte nettverk i Norge, som gjerne ville stilt opp for dem nesten på døgnbasis, og som ville gi familien en økonomisk startpakke har nå heller måttet bruke sine økonomiske midler og ressurser på å plassere familien i et land de ikke kjenner. Kan vi fortsette å ha det slik?
Beskyttelse av barn er ikke ensbetydende med akuttplassering!
I de skisserte sakene har barnevernet gjennom sine akuttvedtak gjort en for stor inngripen i forhold til risikonivået for barna. Vi kan ikke si at dette er regelen for barnevernets bruk av akuttvedtak og fungering, men med hånden på hjertet kan vi heller ikke si at det er unntaket. For de barna og familiene det gjelder, representerer håndteringen en tragedie. Norsk forskning viser med tydelighet hvor traumatisk det er for barn generelt å bli akuttplassert (Melinder, Baugerud). Ved slike forhastede beslutninger risikerer man at det offentlige påfører barn (og foreldre) psykisk vold. I noen saker vil skadevirkningen av akuttplasseringen langt overskride den skaden barnet kunne bli påført eller var påført i hjemmet.
Vi er meget bekymret for at den utalte bruken av akuttvedtak medvirker til manglende tillit i det viktige arbeidet for beskyttelse av barn. I tråd med hva departementet uttalte i 2008, vil vi formidle vår økte bekymring for disse barnas rettsikkerhet, rett til familie og ivaretakelse av menneskerettigheter. Akuttvedtak som inngripen fører ofte til at samarbeidet med foreldrene blir svært vanskelig og utfordrende, og man mister ofte muligheten for videre hjelpetiltak. I tillegg er det krevende å foreta en faglig god nok utredning av omsorgssituasjonen til barnet når barnet allerede er flyttet fra hjemmet.
Babyer og foreldre blir fratatt mulighet til å bli kjent med hverandre, og man risikerer å skille dem for resten av oppveksten, uten at den endelige domstolen får gjort noe fra eller til fordi tiden går fra dem. Dette til tross for at menneskerettighetene stadfester at omsorgsovertakelse skal være midlertidig. Barna som er store nok, blir i liten grad snakket med om hva de opplevde ved akuttplasseringen, til tross for at de er i en krisesituasjon. I tillegg ser vi en del ganger at barnas reaksjoner blir misforstått i etterkant av slike akuttplasseringer. De viser sorg, savn og mistrivsel og sjokk, noe som blir tolket som at de er traumatiserte på grunn av omsorgssvikten de ble utsatt for i hjemmet, ikke på grunn av sin nye livssituasjon. Det er også en tendens til at barnas reaksjoner på akuttplasseringen blir brukt som et ledd i bevisførselen i omsorgssaken på et senere tidspunkt.
Hva må gjøres?
Departementet oppfordret til færre akuttvedtak i 2008, og i stedet har vi fått en økning på 60 % siden da. Vi tror at det nå er nødvendig med sterkere virkemidler enn en generell oppfordring. Det er grunnleggende menneskerettigheter som brytes og barn som blir alvorlig traumatiserte.
Vi mener at det bør vurderes om barnevernets førstelinjetjeneste virkelig kan ha anledning til akutte plasseringer i et fremmed miljø utover noen dager eller få uker, og ikke uten at barna og foreldre blir gitt mulighet til daglig kontakt med hverandre. Innen få uker bør barnevernet ha undersøkt om det kan settes inn gode nok hjelpetiltak i hjemmet, der foreldrene har påvirkning på hvilke instanser de vil hente hjelp fra (slik som andre velger psykologer og sykehus). Barnevernet bør ha undersøkt beskyttelsesfaktorer i storfamilien og i nettverket for mulig bistand eller plassering i nettverket. Kreative løsninger der barnet slipper å flyttes burde prøves i langt større grad, eksempelvis at den ene av foreldrene flytter ut, eller at ei tante eller bestemor flytter inn i hjemmet i undersøkelsesfasen. Hvis intet av dette viser seg tilrådelig, bør familien få tilbud om foreldre-barn-institusjon, med anledning til å velge institusjonen selv.
Vi mener at barn ikke lengre kan fjernes til helt fremmede situasjoner over tid, uten at saken er grundig undersøkt, og før retten har fattet sin endelige beslutning. Tjenesten skal og bør jobbe med hva som er best for barnet. Bråe og akutte brudd med sine omsorgspersoner er for mange av disse barna en traumatiserende løsning.
Vi oppfordrer derfor Horne og departementet til å ha et fornyet og kritisk blikk på bruken av akuttvedtak, på vegne av alle de barna det gjelder.
