Kronikken er skrevet i samarbeid med Gro Nystuen, folkerettsjurist
Solberg-regjeringens motstand mot fredsprisvinneren og atomvåpenforbudet bærer preg av vikarierende argumenter, manglende forståelse for Norges juridiske forpliktelser, og fravær av et humanitært perspektiv på nedrustning. Det er noe unorsk over det hele.
NATO må ha atomvåpen så lenge andre land har det, forklarte utenriksminister Børge Brende i kjølvannet av fredsprisannonseringen 6. oktober. Utsagnet kan fremstå som tilforlatelig logisk og sikkerhetspolitisk fornuftig, men noe skurrer.
For det første har ikke NATO atomvåpen. Av NATOs 29 medlemsland er det kun tre som har atomvåpen: Storbritannia, Frankrike og USA. Til sammen har disse tre over 7.000 atombomber, men ingen av dem tilhører NATO eller er kontrollert av NATO. Det er opp til disse tre landene å avgjøre om de ønsker å anvende dem. Tilsvarende er det forbudt for de øvrige 26 medlemslandene i NATO å ha atomvåpen. Dette er regulert under Ikkespredningsavtalen fra 1968.
For det andre er det få ting det har vært så mye uenighet om innad i NATO som nettopp atomvåpen. Verken Danmark, Spania eller Norge tillater atomvåpen på sine territorier i fredstid. Island og Litauen har i tillegg erklært at de heller ikke ønsker kjernevåpen på sine territorier i krig. Norge, Island og Danmark har også sagt at de ikke vil gi skip med kjernefysiske kapabiliteter tilgang til sine havner. Frankrike på sin side har boikottet NATOs planleggingsgruppe for atomvåpen helt siden den ble opprettet i 1966, og landet sluttet seg ikke til Ikkespredningsavtalen før i 1992—22 år etter at den trådte i kraft.
I tillegg er NATOs atomvåpenpolitikk på ingen måte skrevet i stein, den kan formes og utvikles i nye retninger. Og Norge har heller ikke alltid har vært enig med majoriteten i NATO. I tillegg til den ovennevnte basepolitikken reserverte Norge seg på 80-tallet mot det såkalte stjernekrigsprogrammet, og i 2008 sa Norge nei til å delta i NATOs rakettskjold. Verden regner med og forventer at Norge står på barrikadene for en humanitær nedrustningspolitikk. Under de rødgrønne var dette en prioritering – under de blåblå har Norge gått fra å være en troverdig partner til å bli en sinke på dette feltet.
For det tredje er det viktig å skille mellom juridiske forpliktelser og politiske erklæringer. Debatten om forbudsavtalen de siste dagene har skapt et inntrykk av at det er juridisk umulig for Norge å slutte seg til avtalen slik den står. Dette er feil. For Norge, som heller ikke har utplassert atomvåpen på norsk jord, er det ingenting i forbudsavtalen som tilsier at vi ikke kunne ratifisert avtaleteksten slik den står. Norge oppfyller nær sagt alle forbudsforpliktelsene under avtalens Artikkel 1 allerede. Utfordringen er altså politisk.
Juridisk sett har NATO-landene ingen rettslige forpliktelser som tilsier at de må støtte opp om bruk av atomvåpen i sin forsvarspolitikk – Atlanterhavspakten sier ingenting om atomvåpen. Det som er rettslig bindende for alle NATO-landene er imidlertid Ikkespredningsavtalen. I denne avtalen forpliktet de statene som ikke allerede i 1968 hadde atomvåpen seg til å ikke skaffe seg dem, mens atommaktene (samt alle de andre statspartene) forpliktet seg til å arbeide for atomnedrustning.
Utenriksministeren hevder at Ikkespredningsavtalen kan bli undergravet av den nye forbudstraktaten. Dette fremstår som et vikarierende argument, all den tid forbudsavtalen faktisk bidrar til å styrke de mest sentrale bestemmelsene i Ikkespredningsavtalen. Det som virkelig kan være undergravende for Ikkespredningsavtalen er atomvåpenmaktenes vedvarende mangel på oppfyllelse av sin del av avtalen – nemlig nedrustning. Etter 40 år har Ikkespredningsavtalens fem atommakter fortsatt til sammen over 14.500 atomstridshoder.
Et fjerde ankepunkt knytter seg til prosess. Ifølge utenriksministeren er den eneste realistiske måten å nå målet om en verden uten atomvåpen at man destruerer alle atomvåpen i verden før man til slutt forbyr dem. Her er det vanskelig å følge logikken. Finnes det i det hele tatt et eneste eksempel på at dette har skjedd? På våpenområdet kan man se til klasevåpen, landminer, biologivåpen eller kjemivåpen som eksempler på motsatt rekkefølge. I det mer hverdagslige finnes eksempler som røykeloven eller forbud mot fyllekjøring. Skulle vi først eliminert all fyllekjøring i verden og deretter vedtatt å forby det?
Til slutt er det viktig å huske at for flertallet av verdens land er atomvåpen noe de gamle stormaktene sitter og ruger på, som de sier de trenger for sin egen sikkerhet, mens de nekter andre land den samme sikkerheten. Dette kunne man kanskje akseptert, hvis ikke det var sånn at de humanitære konsekvensene av en eventuell bruk av atomvåpen vil være globale. Selv en «begrenset» atomvåpenkrig i Sør-Asia vil kunne true over en milliard mennesker over hele verden av sult på grunn av atmosfæriske endringer. I Norge kan vi tro at vi trenger atomvåpen for å beskytte oss mot Russland, men for hele den sørlige halvkule fremstår dette som et gigantisk risikospill som de selv vil måtte ta konsekvensene av.
Kommer avtalen til å få noen betydning? Ifølge utenriksministerens nylige uttalelser er den et slag i lufta, men hvorfor skulle man da brydd seg med å forsøke å motarbeide den? USA har kommet med kraftige advarsler til sine allierte og en rekke andre land om at de bør holde seg unna. Forbudene mot landminer og klasevåpen ligger nok friskt i minne. Også disse traktatene ble aktivt motarbeidet av land som USA og Russland, men de fikk likevel stor gjennomslagskraft gjennom stigmatisering av disse våpnene. Norge var en driver i disse prosessene og har mange års tradisjoner som stormakt på det humanitære nedrustningsfeltet. Det er noe unorsk over den posisjonen Norge har inntatt i arbeidet med et atomvåpenforbud.
Det er all grunn til å gratulere ICAN med den mangeårige og iherdige innsatsen de har gjort for å mobilisere til dette forbudet mot atomvåpen, som er en viktig milepæl i det internasjonale samfunnets arbeid for å avskaffe atomvåpen. For Regjeringen Solberg er derimot Fredsprisen i 2017 både ubeleilig og pinlig.
