Fritt Ords ytringsfrihetsrapport fra 2014 kan fortelle oss noe om publikums forhold til media. En av tre svarte at de har liten eller ingen tillit til hvordan mediene setter søkelys på egen samfunnsrolle. Sju av ti mener at norske journalister lar seg påvirke av sitt politiske standpunkt, mens nær halvparten mener at journalister lar seg påvirke av eiernes økonomiske interesser. Altså at journalistikken påvirkes av økonomiske motiver og annonsører.
Andre undersøkelser bør være velkjente for de fleste. De som plasserer journalisters tillit på nivå med bruktbilselgere. En floskel som antagelig stammer fra VGs spørreundersøkelse i 1997, der journalister og bruktbilselgere endte opp som de to yrkene med lavest moral. Responsundersøkelsen fra 2015 forteller om et publikum der 17 prosent har stor tiltro til mediene, mens 16 prosent har liten eller ingen. Et publikum der 65 prosent har «noe tiltro». Undersøkelsen avslører også at den eneste yrkesgruppen som har stor tro på journalister og redaktører er journalistene og redaktørene selv.
Journalister liker ikke å erkjenne slikt, men kanskje har publikum noe rett? Når synkende tillit opptrer sammen med sviktende salg, kan det ha en sammenheng. For det er vanskelig å argumentere for at dagspressen forvalter sitt mandat på en spesielt seriøs måte.Særlig VG, Dagbladet og Aftenposten, men også store nummer to-aviser. Mens en og annen artikkel eller kommentar faktisk er relevant og har en viss kvalitet, er det store bildet preget av noe helt annet: sensasjon, kjendiseri, kliss og reklame.
Ulykkesfråtsing, tv-serie-inspirert krimdekning og hemningsløst klikkhoreri preger hverdagen. Masseproduksjonen av medieskapte kjendiser bidrar til en endeløs negativ spiral, der Paradise hotel-Bjarne, Farmen-Else og Skal vi danse-Ali tåkelegger pressehverdagen, og tar rom som ellers kanskje kunne handle om såkalt viktig stoff. Det behøver ikke være noe galt i det underholdning, men man kan ikke med hånda på hjertet påstå at noen av de ledende mediehusene i Norge anno 2016 virkelig satser på tung eller seriøs journalistikk.
Dog er det ennå ikke helt fritt for seriøse innslag, heldigvis. De unntaksvise innslagene av analyse eller gravestoff som redaktører alltid peker på når de møter kritikk av eget stoffutvalg. Men én god analyse eller nyhetssak veier dessverre ikke opp for ti smakløse kjendissaker.
Den fjerde statsmakt virker ute av stand til å fornye seg, og åpner dermed stadig mer rom for andre og uavhengige medieaktører. En av mange årsaker til at dette er heldig er den forbausende likheten blant de etablerte produktene.
Det gjentas ofte blant kommentatorer i pressen at vi har fått et større mangfold. Og ja, med fremveksten av alternative medier så stemmer det til en viss grad. Men innenfor de klassiske mediene er det fortsatt en forbausende konsensuspreget produksjon av nyheter og meninger som bør bekymre oss alle.
Både i stoffets innhold, organisering, vinkling og fremstilling så ligner de store dagsavisene hverandre i høyeste grad. Det kan sammenlignes med om norsk partipolitikk kun besto av Høyre og Arbeiderpartiet. Men heldigvis er norsk politikk vesentlig mer variert enn norsk presse. Slik sett har den fjerde statsmakt noe å lære av norsk politisk partiflora.
Heldigvis er pressen i fall
Dagspressen er heldigvis i fall. En av impulsene er å peke ut syndebukker. I en desperat kamp etter å fremstille egne produkter som verneverdige forsøker man underminere andre kilder til nyheter. Alternative mediekilder – kommersielle og ikke-kommersielle – fremstilles som en trussel mot demokrati og ytringsfrihet. Bloggere er blant redaktører og journalisters hyppigste fiender, og degraderes ved enhver anledning.
Leser du aviser gis det et inntrykk av at blogging er en lek for tilbakestående mennesker. Den journalistiske hersketeknikken handler om å utdefinere blogging som ubetydelig og uprofesjonell. Vel og merke med unntak av deres egen bloggvirksomhet, som er underlagt «redaksjonell kontroll». Et begrep som gjerne benyttes som et tryllestøv både i møte med kritikk og i møte med nye konkurrenter.
«Redaksjonelle vurderinger» er redaktørenes politikersvar ved hver eneste vanskelige korsvei.
Dagspressen ønsker at vi skal tro de er uvurderlige, og at de utfører noe som ingen andre er i stand til. Det er det reneste sludder. Spredning av informasjon er en stor fordel i et demokratisk perspektiv. Om det foregår gjennom blogger, alternative medier eller mer etablerte kilder er knakende likegyldig.
Selvsagt behøver vi et minimum av redaksjonell styring, og selvsagt er det viktig med sterke journalistiske miljøer med ressurser og kompetanse til å grave og til å forfølge saker i dybden over tid. Men dette er på ingen måte forbeholdt den tradisjonelle presse, verken av mandat, tradisjon eller noen form for naturgitt oppgave.
«Journalistikk i krise» er en floskel. En illusjon skapt av livredde etablerte aktører. Derfor er det ønskelig at mediemakten reelt forskyves fra mediehusene til andre deler av presse og samfunn. Hvilket neppe vil skje med det første, da journalistmiljøene også representerer en profesjonskamp.
Profesjoner som kjemper i flokk har som kjent to mål: å bevare det de har, og forhindre all konkurranse fra utsiden. Det store paradokset ligger i insisteringen på at det er mediehusene som forsvarer den tradisjonelle journalistikken, at det er dagspressen som hever fanen for den klassiske journalisten og hans verdier. Det er usant. Sannheten er omvendt: Ingen har gjort mer for å hule ut journalistens status og velferd mer enn de store mediehusene. Den kreative og presseidealistiske aktiviteten skjer utenfor makthusene. Slik sett kjemper mange redaktører mot seg selv.
Elendig journalistikk
Sannheten er at om vi hadde nullstilt medie-Norge ville man relativt enkelt kunne bygge en fleksibel og tilpasningsdyktig presseflora. Men selve eksistensen av etablerte aktører og makthus er den største hindringen for modernisering. Det er som i idretten, og den som spiller for ikke å tape blir ofte taperen mot den spiller for å vinne.
Noe av årsaken til krisestemningen er et ønske om status quo. For mange har noe å tape her. Denne «krisen» handler egentlig om store konserners frykt for å egen økonomi, videre forplantet nedover i systemet på en slik måte at frykten også rammer journalister og redaktører, som frykter for sine posisjoner, sitt renomme og sine høye inntekter.
Selvforsvar er aldeles naturlig. Men for alle oss andre er det viktig å løfte blikket. For enn så lenge er det dessverre nettopp de samme mediehusene som eier brorparten av definisjonsmakten til analysen av samfunnet, og dermed også analysen av egne utfordringer.
Derfor lever vi med en mediedebatt ført på falske premisser. Det de kaller krise er egentlig en mulighet. Det de kaller utvanning av journalistikk er i realiteten en nødvendig fornyelse av elendig journalistikk. Begge deler høyst ønskelig, og ikke minst demokratisk viktig.
Med dette bakteppet har fremveksten av ukontrollerbare konkurrenter en ekstra fordel; der desperasjonen hos dagspressen preger mer og mer av stoffet, åpner det seg stadig nye rom for initiativsrike og meningssterke alternative aktører. Om journalistikken fortsatt skal være en relevant statsmakt og en som kjemper den lilles sak mot de store, grådige og maktkåte er denne utviklingen det beste som kunne skje.
For når mediemakten benyttes mot de små, og redaktørene ikler seg næringslivslederens strøkne dress er det på tide å blåse i fløyta. Når journalistikken blir et økonomisk middel så nærmer man seg veis ende.
Blottet for selverkjennelse
Iveren etter annonsekroner og klikk, og den stadige sutringen over vanskelige kår fungerer som et skjold mot virkeligheten. For i virkeligheten er de journalistiske produktene blitt dårligere. I takt med veksten i du- og vi-journalistikken, krimjournalistikken, kjendiseriet og sensasjonsjaget er pressens integritet og status kraftig redusert. Summen av dette etterlater et inntrykk av noe narkomant: en tidligere sunn og livsglad institusjon som stadig finner ny argumentasjon for å få i seg stadig tyngre og hurtigvirkende dop. Lik en narkoman som ennå ikke har erkjent sin rusavhengighet, men som på sørgelig vis lever i illusjonen om sine tidligere dager.
Når pressen klager sin nød over verdens åk, så husk at det er pressen selv som står i veien for sin egen utvikling. Om integriteten går opp i røyk, så er det pressen som har tent ilden.
