I nedstøvede bøker leser vi om hvordan audiensene hos Kinas keiser artet seg. «Han satt urørlig i sin tronstol, mens ministre og embetsmenn knelte og bukket for ham,» heter det i en beretning. «Frykten var så lammende at selv fluene sluttet å summe.»
Det kinesiske keiserstyret ble offisielt avskaffet i 1911, men ennå lever det. Med kommunistenes makterobring oppkastet Mao seg til landets nye keiser, om ikke i navnet så i gagnet. Den ufeilbarlige formannen lot seg hylle i samfulle 27 år, og den som trosset ritualene, risikerte fengsel og død.
Dagens leder, Xi Jinping, er dyktigere enn Mao. Han kan mer om det meste, ikke minst om økonomi, og han dreper langt færre. Men styresettet han står som eksponent for, er stort sett det samme som før. Beviset får vi om noen dager, når kommunistpartiet åpner sin 19. kongress i Beijing. For straks Xi inntar podiet, reduseres de 2.300 delegatene til en grå, servil masse. De er der bare for å lytte til keiserens ord, og for å godkjenne resolusjoner som for lengst er vedtatt på bakrommet.
Da Xi overtok som partileder i 2012, håpet mange at han ville myke opp systemet og gi annerledes tenkende større pusterom. I stedet har han gått motsatt vei. Innstramningene er blitt ledsaget av en stadig tydeligere persondyrkelse. Selv om den ikke kan sammenlignes med Mao-tidens idioti, har noen av innslagene vakt oppsikt langt utenfor landets grenser. «Kina har født en Xi Jinping,» lød første strofe i en sang som i fjor ble sunget med glød i kinesisk radio og fjernsyn. Tilårskomne kinesere husket hva de hadde sunget noen tiår tidligere: «Østen er rød, solen står opp. Kina har født en Mao Zedong.»
I talløse reportasjer ble vanlige kinesere spurt om hva de syntes om Xi, og superlativene haglet. En av de spurte kunne fortelle at han hadde sett partisjefen på nært hold. «Han var stor, sterk og verdig, og ansiktet hans glødet,» svarte han. Etter et sentralkomitémøte noen måneder senere begynte mediene å omtale Xi som «kjernen» i partiets lederskap, en betegnelse som på ny ga assosiasjoner til Maos styre.
De kinesiske lederne føler sterkt at de lever i en urolig tid. Ukjente x-er svever over vannene, ikke bare i Kina, men også globalt. Derfor er det så viktig å slå ring om «kjernen». Men ingenting kommer av seg selv, for også kommunistpartiet er hjemsøkt av uro. De siste årene har flere sentrale partiledere fått fyken. Politbyråmedlemmet Bo Xilai ble i 2013 dømt til fengsel på livstid for «korrupsjon og maktmisbruk». Det foreløpig siste offeret er Sun Zhengcai, inntil nylig borgermester i storbyen Chongqing. I likhet med Bo ble han av mange ansett som en kommende stjerne på Kinas politiske himmel.
Kamp mot korrupsjonen har vært et viktig tema i Xi Jinpings styretid. Få, om noen, betviler at Kina er et gjennomkorrupt samfunn. Likevel spørres det om ikke Xi har brukt kampanjen til å kvitte seg med flere antatte rivaler. Den som har makt i Kina, har et uvanlig godt utgangspunkt for å dikte opp anklager mot andre. Og domstolene, partistyrte som de er, blir alltid med på «leken».
På kongressen som åpner i neste uke, skal delegatene lytte til sentralkomiteens rapport og stake ut kursen for de neste fem årene. Partiorganet Folkets Dagblad har også varslet «viktige endringer» i partistatuttene. Kinesiske medier har i den senere tid vært mye opptatt av «Xi Jinpings tanker», og politiske observatører ser ikke bort fra at de blir skrevet inn i statuttene. Kanskje ikke med rene ord, men på indirekte vis.
At Xi blir gjenvalgt, er hevet over enhver tvil. Andre må imidlertid gå. Minst 11 av de 25 politbyråmedlemmene skal skiftes ut. I politbyråets faste utvalg, som består av sju personer, må fem av medlemmene vike for nye navn. Dermed får Xi en gyllen mulighet til å fylle partiets sentrale organer med enda flere ja-mennesker. Før de velges, granskes de med lupe av sentralkomiteens organisasjonskomité, hvor den allesteds nærværende Xi for lengst har plantet sine egne folk.
I gamle dager var «revolusjon» det viktigste ordet i kommunisters vokabular. De kinesiske lederne har erstattet det med «stabilitet». Kina er – for å si det enkelt – et gigantisk økonomisk prosjekt. Kommer landet i ulage, vil det få alvorlige følger, ikke bare for kineserne, men for hele verden. Derfor er Xi og hans kolleger så opptatt å kvele det minst tilløp til uro. De er også besatt av tanken på å beholde sine egne privilegier, for dagens Kina er et kleptokrati – det største i historien.
Hver gang fortidens keisere bega seg til Himmelens tempel, ble gatene ryddet for mennesker. Dagens keisere sørger for å rydde Den himmelske freds plass og utplassere tusener av politifolk. «Vi må holde fortet og sikre maksimal sosial kontroll, stanse inntrengere i cyberspace og slå ned på politiske rykter og skadelige nyheter,» sier Cai Qi, hovedstadens partisjef. Igjen tas potensielle bråkmakere, selv bleke poeter, i forvaring. 85 år gamle Bao Tong, en frittalende kommunistveteran, er hentet av politiet for å tilbringe de neste to ukene på ukjent sted. «Ferie» kalles det. Også i resten av landet skjerpes sikkerheten. Som i Tibet, hvor ingen utlendinger slippes inn så lenge kongressen pågår.
Den eneste urostifter Beijing ikke har kontroll på, er Nord-Koreas Kim Jong-un. En ny rakettoppskytning, i verste fall en kjernefysisk prøvesprengning, vil kunne forstyrre – ja, ødelegge – mye av forestillingen i Folkets store hall. Den mektige Xi kan ikke annet enn toe sine hender.
