I 1998 ga for eksempel komiteen prisen til to irske politikere: John Hume, leder av Det sosialdemokratiske arbeiderpartiet i Nord-Irland; og David Trimble, leder av Det Ulster Unionist Partiet. Til alles forbauselse ble Gerry Adams, leder for Irlands eldste politiske parti Sinn Fein, ikke tatt med i tildelingen.
Situasjonen i Irland var på mange måter lik situasjonen i Columbia, med en opposisjonsbevegelse som mange betraktet som en rettferdig kamporganisasjon mot et urettferdig nasjonalt regime. Og i begge tilfeller har det vært opposisjonsbevegelsen som har ofret mest prestisje, og påtatt seg mest personlig risiko med tanken på å bryte med tidligere inntatte historiske posisjoner og handlinger.
Men i begge tilfeller har Nobelkomiteen valgte å alliere seg med de etablerte maktene, uten hensyn til hva som var rettferdig eller effektivt for å fremme et fredelig resultat. I Irland har det i ettertid vist seg at det klart var «snuoperasjonen» til Sinn Feins ledere som sikret «The Good Friday Agreement», og som omsider har ført til en meget stabil fredsløsning for Irland. Og det kan ikke være det minste tvil om at tildelingen av prisen til Hume og Trimble bidro svært lite av kritisk natur til utfallet.
Og nå har Komiteen gjort det igjen. Ingen anerkjennelse av hva lederne for FARC-bevegelsen har bidratt med for å få til en historisk fredslønsing. De er tydeligvis betraktet som "terrorister" - punktum.
Dette er ikke en balansert og normativt rettferdig utøvelse av Nobeltestamentet. Det er en tildeling med en klar slagside til fordel for de etablerte konservative krefter i Columbia. Det betyr ikke at disse kreftene ikke fortjener ære og anerkjennelse. Men å tildele æren til kun den ene parten i konflikten er definitivt ikke en "nøytral fredsinstitusjon" verdig - og kan i verste fall bidra negativt til prosessen.
