Da jeg endelig landet i Norge i 1999 sammen med familien min var jeg en lettet og takknemlig 13-åring som endelig kunne starte et godt og trygt liv i Norge. Lite visste jeg at jeg 17 år senere ville være bekymret for mine barns fremtid og at de ville måtte vokse opp i et samfunn hvor de blir kategorisert og stemplet på grunn av deres bakgrunn. Ikke av jevnaldrende barn men av voksne. Av integrerings- og innvandringsministeren.
Debatten om norske verdier, om falske flyktninger og om innvandrere som «snylter» til seg goder har tatt stor plass i media, men debatten er stort sett ensidig og lite variert. Jeg savner at de med flyktning- og innvandringsbakgrunn deltar i debatten. Etter tre år med Sylvi Listhaug og hennes politiske retorikk er jeg ikke overrasket lenger, men jeg er provosert, skuffet og tenker at nok er nok. Nå må nordmenn med innvandringsbakgrunn reise seg og stoppe denne fremmedfryktdyrkingen hun bedriver. Nå må etniske nordmenn stå opp og fremme norske verdier som gjør Norge til et vakkert flerkulturelt og mangfoldig land. Norske verdier som fremme likestilling, som verdsetter et flerkulturelt samfunn.
Etter 22. juli 2011 gikk vi alle i tog, fattige som rike, mørke som lyse og religiøse som ikke-religiøse med roser i hånda mens vi viste hele verden at vi svarer hat med kjærlighet, og slagordet fra Helle Gannestad var over alt på sosiale medier: «Om én mann kan skape så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen.»
Ja tenk, Sylvi, tenk om du hadde hatt dette i tankene hver gang du uttalte deg om innvandrere. For ord er makt og hos uvitende folk er usannheter mottatt som rene fakta. Når du svartmaler en hel gruppe mennesker som en samfunnsbyrde og en trussel mot norske verdier, glemmer du at det er noen der ute som får nok. Noen som vet hva det vil si å være flyktning og hører dine ord. Ord som sårer, ord som ødelegger og ord som nedverdiger alt det vi har gjort for å være en viktig og real bidragsyter i samfunnet. Nå er det på tide at dette snus, at det samfunnet vi kom til, som åpnet armene og som tok oss imot med åpent sinn og hjerte kommer fram igjen og ikke blir overskygget av en politikk som motiverer til mer splittelse og fremmedfrykt. Om du tror din holdning til innvandrere er en form for integreringspolitikk så har du totalt mislykkes. Det er ikke lenge siden du beskrev det å spise svin og drikke vin nærmest som en fasit på å være norsk. Hva vil det egentlig si å være norsk? Er det ikke nok å være delaktig og ansvarsbevisst i samfunnet og å bidra til yrkeslivet? Når du bruker begrepene innvandrere, flyktninger, og snyltere i samme setting, det er da du legger til rette for dyrking av mer hat og splittelse.
For en tid tilbake påsto du at innvandrerungdommer hadde urealistiske mål og tanker om høyre utdanning, mens statistikken viser noe annet. « … en større andel blant innvandrerne enn i den øvrige befolkningen som har lang høyere utdanning …» (SSB.no)
Når du snakker så negativt om flyktninger er det ikke lenger en politisk uenighet, men et personlig angrep på min identitet og bakgrunn. For selv om du svømte i Middelhavet med redningsvesten på og smilte pent til kamera vet du ingen ting om hva det vil si å være flyktning, å bli født på flukt og å vokse opp som flyktning under konstant frykt, bomber og et evig sterkt ønske om frihet. Det å være flyktning blir en viktig del av ens identitet.
Det er hårreisende og urovekkende at du tillater hatefulle kommentarer og ytringer om innvandrere få plass på din Facebook-side. Hvilke signaler sender du som minister når den slags ytringer får plass på dine sosiale medier. Vil ikke dette fremme og legemliggjøre mer segregering og stempling av innvandrere?
Om vi skal kunne bevare norske verdier og gi kommende generasjoner et godt og trygt samfunn å vokse opp i, er vi nødt til å akseptere og fremme det mangfoldige Norge. Vi må få fram at demokratiet og menneskerettigheter står øverst. At likestilling er en viktig del av samfunnets fremgang og at vi har et multikulturelt samfunn som baseres på likeverdighetsprinsippet.
