Innlegget er skrevet i samarbeid med Dag Larsen, utdanningsleder ved Norsk barnebokinstitutt
Gro Dahle har klart å sette dagsorden igjen. Denne gang sammen med Kaja Dahle Nyhus, som med et spennende bildeuttrykk har gjort «Sesam, Sesam» til en av høstens mest omdiskuterte bøker for barn. Boka har et dobbelt prosjekt: Et kunstnerisk og et pedagogisk.
«Sesam, Sesam» er av noen omtalt som en pornobok for barn. Det får pressa til å rykke ut med ymse eksperter på barn, for å kunne fastslå om dette er noe som kan leses. Da uttaler ekspertene seg på det de blir spurt om: Er porno farlig for barn, eller? Og noen eksperter svarer selvfølgelig at barn tar skade av å se porno og for all del må skjermes fra det. Problemet er bare at Gro Dahle har rett. Det er nesten umulig å skjerme barn, de blir tidlig brukere av nettet og vil før eller seinere komme inn på sider som omhandler pornografi eller er pornografi. Og ofte grov porno. Derfor må vi gi barn redskaper til å møte det de ser. Gro Dahle og Kaja Dahle Nyhus har laget et kunstverk som kan bidra til å motvirke skadene. I hvert fall gjøre det lettere for voksne å snakke med barn om det de har sett.
«Sesam, Sesam» er på mange måter en helt vanlig barnebok. Fortellingen handler om to brødre og mammaen deres. Brødrene deler rom, og det går oftest helt greit, men lillebror blir utestengt når storebror har kamerater på besøk. De konkurrerer om å bruke pc’n også. Lillebror Al slipper nesten aldri til, men én gang det blir hans tur kommer han uforvarende inn på en pornoside. Teksten forteller hva som skjer, men perspektivet, den måten som det fremstilles på, følger Als måte å se og oppleve det på.
Illustrasjonene i «Sesam, Sesam» har en tilsvarende effekt. Leseren ser på Al, og med ham, det som han ser. Leseren ser at storebror fyller rommet med kameratene sine slik at Al blir fortrengt. Leseren ser at når de er gått, er Al ivrig etter å bruke PC’n som de har vært så opptatt av. Tre av 20 bilder viser Al, oftest i helfigur, noen av bildene viser ansiktet hans veldig tydelig, og følelsene og flauheten. På tre bilder ser leseren hva det er Al ser på skjermen. Men gjennom hele boka ser leseren hvor forskrekket Al blir og hvor forvirret pornobildene som fyller skjermen gjør ham.
Dette er en barnelitterær teknikk: Fortellerstemmen er voksen, og finner ord og dekkende uttrykk for handlingen på bakgrunn av en språklig og visuell kompetanse som barn ikke har. Men blikket følger det barnet som er hovedperson. Dette barneperspektivet skaper en identifiserende leserrolle. Leseren identifiserer seg med Al som både blir forskrekket, ekles ved det han ser, skammer seg over at han ikke klarer å slå av og blir kjempeflau når mamma kommer. Heldigvis har Al en mamma som snakker ordentlig med ham om det han har opplevd. Når de vonde følelsene i Al blitt litt mindre tyngende, føler leseren det også.
«Sesam, Sesam» er altså en helt vanlig barnebok, på alle måter - minus én. Den behandler et tabu, noe som mange ikke snakker med barn om. Men teknisk gjør denne boka det som alle andre barnebøker gjør; den setter barnets opplevelser i sentrum. Å kalle det en pornobok er fullstendig feil.
«Sesam, Sesam» føyer seg inn i et litterært prosjekt som har gjort Gro Dahle til den mest samtidsaktuelle forfatteren for barn i dag. Sammen med Svein Nyhus og Kaja Dahle Nyhus, henholdsvis ektemann og datter som illustratører, har hun i flere bøker tatt opp sinne, familievold, skilsmisse, depresjon og seksuelle overgrep. Bøker som i bilder og tekst har et konsekvent barneperspektiv: Hoved-personen er et barn, vi ser det som skjer gjennom dette barnet, leser og hører gjennom det. Det er ingen spekulativ eller ironisk voksendistanse i verken tekst eller bilde i noen av bøkene. Bøkene deres er et kunstnerisk prosjekt med et innebygd samtidspreget pedagogisk formål. Det er interessant hvor vellykket de føyer sine pedagogiske formål inn i en kunstnerisk form.
Det har ofte vært diskutert om barnelitteratur skal være pedagogisk eller kunstnerisk fundert. Bøkene til Dahle/Nyhus/Dahle Nyhus understreker at det pedagogiske og det kunstneriske ikke trenger å være en motsetning. Barnebøker som er blitt kontroversielle og samtidig er på et høyt kunstnerisk nivå, har ofte et pedagogisk tilsnitt. Det er ikke så underlig, bøkene tar opp vanskelige temaer og inviterer barn inn i rom der opplevelse og refleksjon er likestilte. Temaene er ofte slike som er langt framme i samtidsdebatten, men som mange voksne gjerne vil beskytte barna mot. Dessverre er oppmerksomheten som media liker å gi de vanskelige temaene, som familievold og overgrep, egnet til å skremme både barn og voksne. Men barndommen er ikke et livsreservat, barn er midt i verden og de kan gjennom kunst og litteratur få midler til å forstå sin egen tid. Kunstens pedagogiske hensikt er ikke en oppdragende hensikt, men et forsøk på å skape innsikt gjennom opplevelse og muligheter for refleksjon, gjerne sammen med en forstandig voksen. Det er dette mang en foresatt eller litteraturformidler eller media glemmer å ta hensyn til når de konfronteres med barnebøker som bryter grensen for hva det er tabu å snakke med barn om.
