NEW YORK (Dagsavisen): Tirsdag kveld gikk Donald Trump igjen triumferende på talerstolen og takket for fem strake seire i de siste primærvalgene. Valgkampen er i praksis over, sa Trump, som erklærte seg for den sannsynlige vinneren av det republikanske nominasjonsvalget. Det er å gå litt for langt, litt for tidlig. Men mye tyder på at Trump vil få rett.
For et halvt år siden ville ingen, kanskje heller ikke Trump selv, trodd det var mulig.
Det er mange grunner til Donald Trumps høye oppslutning. Vi kan snakke om en fremmedgjort arbeiderklasse, økonomiske problemer og dyp frustrasjon hos mange amerikanske velgere som føler seg ignorert av et politisk og økonomisk system som ikke fungerer for dem. Vi kan snake om et delt republikansk parti. Det er riktig, alt sammen. Men en stor del av forklaringen for Donald Trumps vanvittige suksess ligger i hans totale dominans av mediene.
Les også: John Oliver kalte integreringsminister Sylvi Listhaug «en flytende ostepop»
Donald Trump var allerede kjendis da han til hoderysting og vantro blikk annonserte sitt kandidatur for å bli republikanernes presidentkandidat i juni i fjor. Siden da har medieoppmerksomheten vært enorm. Ifølge en rapport fra Tyndall Center fikk Trump 23 ganger mer TV-tid enn for eksempel Bernie Sanders i 2015. Siden da har mediedekningen av Trump bare økt. The New York Times har regnet seg fram til at Donald Trump har fått TV-tid verdt 1,9 milliarder dollar i politisk reklame, mer enn alle de andre kandidatene til sammen.
Ved hyppige besøk på populære TV-show og en egen evne til å skape nyheter ved hver minste lille rasende tweet, har Donald Trump blitt pumpet inn i amerikanske hjem kveld etter kveld. Amy Goodman fra det mer alternative Democracy Now viser til Noam Chomskys kjente essay «Manufacturing consent» når hun beskylder amerikanske medier for å skape oppslutning rundt Trump ved å gi Trump direkte tilgang «til folks øyne, hjerne og bevissthet».
Donald Trump sier det selv, så ofte han kan, at han blant annet har mediene å takke. På begge valgmøtene jeg har vært på, har Trump pekt på de mange kameraene bak i rommet. På imponerende vis har han klart å på samme tid skjelle ut journalistene for å være udugelige, mens han har takket oss for all oppmerksomheten. Mediene skjemmes, i hvert fall litt, og filmer videre. The show must go on.
Når USA nyser, blir verden forkjølet. Når amerikanske medier nærmest konkurrerer om å gi Trump mest plass, smitter det over til Norge, der mediene, med skrekkblandet fryd, har kastet seg over den vulgære kjendismilliardæren.
Men selv uten en Trump i manesjen er dekningen av amerikansk politikk enorm i vårt lille land. De amerikanske presidentkandidatene får langt mer oppmerksomhet enn europeiske ledere med faktisk politisk makt. Ifølge medieovervåkingsarkviet Retriever, fikk Donald Trump og Hillary Clinton nær dobbelt så mange treff det siste halvannet året som Angela Merkel, som står midt i EU-stormen. Selv Bernie Sanders, som lenge ble oversett i amerikanske, og dermed også norske, medier, fikk mer omtale enn Frankrikes sittende president François Hollande.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Hvorfor er vi så besatt av USA? En årsak til den brede dekningen er det engelske språket, som de fleste av oss forstår. Mangelen på språkkunnskaper ut over engelsk, både blant nordmenn generelt, og journalister og kommentatorer spesielt, gjør at de engelskspråklige mediene dominerer norske medienes kilder. Dermed definerer de også nyhetsbildet for oss. I tillegg har både Storbritannia og USA stablet enorme medieselskaper på beina, i form av CNN, Fox News, BBC, ABC, og andre. Men verken de eller the New York Times gir alene et riktig bilde av verden.
USA er åpenbart viktig. Det er fortsatt verdens mektigste land, og en nær norsk alliert. Hvem som vil styre verdens største militærmakt får konsekvenser for krig og fred. Det handler om liv og død. Legg til et velregissert valgkampsirkus, med dramatikk som går den politiske Netflix-serien House of Cards en høy gang, og det er ikke vanskelig å forstå fascinasjonen. Men at Østerrike ligger an til å velge sin mest fremmedfiendtlige president noen gang er også viktig. Det skjedde på søndag, og har gått under radaren til både norske og amerikanske medier.
Mengden amerikansk valgkamp i norske medier, og all energien journalister i USA og resten av verden bruker på Donald Trump, er én ting. En annen er hva som faktisk dekkes. Det tar mer tid, men det er viktigere å se på hvordan presidentkandidatene faktisk vil styre USA, enn å gjenta Donald Trumps siste fornærmende utsagn. Hva Hillary Clinton vil i utenrikspolitikken er langt viktigere enn hvor oransje Donald Trump var i ansiktet da han holdt seierstalen i Pennsylvania tirsdag kveld. Selv om det får færre klikk.
