Den 28. Mai 2013 fikk Nye Munch-museet sin endelige plass i Bjørvika. En lang strid var over. Den har funnet sin løsning. Oslos og verdens befolkning kan med stor forventning se fram til en januardag i 2020:
«Mens solen går ned over Bygdøy blir Nye Munch-museet åpnet. Den rødglødende sørvesthimmel vi alle kjenner, reflekteres gjennom den blåkalde januarluften fra fasaden på det nye museet. Bak den svakt gjennomsiktige fasaden skimtes store bannere av Munchs aller mest kjente motiver. En verdensbegivenhet er i emning, dekket av medier fra hele verden. Det er gått 4 år mer enn de 100 år siden han flyttet tilbake til Oslo. Det er de 4 årene kampen om den endelige plasseringen av hans gave til verdens kunstelskere vedvarte. De siste 4 årene har bygningen vokst som en fugl Fønix. En ung ny «fugl» har sett dagens lys og skal i nye hundre år bringe Munchs kunst til millioner. Sammen med Operaen har bildet av Oslos nye sjøside gått verden over. På operataket har folk samlet seg til åpningskonsert for «fuglen». Alle vil være med. Tusenvis av entusiaster. Det er forventning i luften».
Hvordan ble nå dette bygget? Har de velmente advarsler vært berettiget? Er bygningen stygg? Nei, men det så da slik ut i 2011! Den ble som arkitekten tenkte seg. Etter hvert som den vokste fram, har de fleste lært å like den. Ja beint fram latt seg begeistre. Også over den særegne knekken. Det er originalt og gir gjenkjenning. Sannelig gir den meg en liten hilsen også. Jeg må smile tilbake.
Er bygninger med store glassfasader som denne energisluk? Nei. En bygning er som en demning. Når sola skinner kan energi høstes og magasineres, som vann bak en demning, for så å slippes løs igjen i kalde dager.
Viste prøvedriften sist sommer at varmen var uutholdelig? Nei, moderne teknologi bringer overskuddsvarme ut i den kjøligere fjorden eller ned i den svale berggrunnen.
Er det et lysinferno der inne? Nei. Alle utstillingssalene er bygget av solid betong, isolert fra solens, og for maleriene, ødeleggende stråler.
Skadet fjorårets springflo og skadeflom i Akerselva bygningen? Nei, og for sikkerhets skyld er ingen verdifulle gjenstander lagret lavere enn 2. et. eller 7 meter over normalvannstand. Havnivå er også lavere, grunnet landheving. Ved bresmeltingen har gravitasjon forskjøvet vannmassene mot ekvator. Havnivået har sunket.
Har kald og saltholdig sjøluft trengt gjennom lag av beskyttelse inn i byggets betongkjerner? Nei. I utstillingssalene er det 100 % kontrollert klima, svalt og passe fuktig, ideelt for visning, konservering og magasinering av Munchs malerier. Og klimagardiner til salene sikrer uanstrengt atkomst.
Er det lange køer og ventetid for å komme opp i bygningen? Nei. Rulletrappene tar deg effektivt opp og ned i bygningen. Kapasiteten her er som i de største varehusene i Oslo.
Tar den fantastiske utsikten over Oslo og fjorden oppmerksomheten og konsentrasjonen fra kunsten? Det er godt å oppleve Munch i rolige omgivelser. Sammenhengende arealer på 800-1000 m2 gir rikelig rom for det. Moderne mennesker er kresne på hva de bruker fritiden til. De vil gjerne fascineres. Kombinasjonen med den spektakulære utsikten trekker flere.
Er det mulig å presentere Munchs kunst og Stenersen-samlingen i dette høye huset?
Kunsten presenteres i flere sekvenser enn vi er vant til. En uendelig vandring gjennom tradisjonelle museers mørke rom viser at kunstformidling gjerne kan presenteres i sekvenser. Med pauser for hvile og inspirasjon. Museets kuratorer har konkludert med at bygningen har optimal fordeling av store og små, høye og lave utstillingssaler.
Er det mulig å parkere her? Nei, det er ikke nødvendig. Operaen har heller ingen egen p-plass for besøkende, og likevel besøkt av nesten 2 millioner årlig. Moderne bysentra blir i 2018 betjent av kollektive tilbud. Oslo S har stort P-anlegg. Turistbusser slipper til.
Ble det for dyrt? 2,7 milliarder er mye penger, også 300 mill. til årlig drift. Men budsjettene holdt, slik som oftest for norske byggeprosjekter. De økte ambisjoner siden Tøyentiden har kostet, men vel anvendt. Munch-samlingen er Norges største bidrag til verdenskunsten fra vår tid.
EPILOG: «Jeg er tidlig ute. Mens jeg venter kikker jeg gjennom dagens avis. Her fortelles om suksessen på Tøyen. Her har vært stor flytteaktivitet. I store leiligheter er barnefamilier flyttet inn. Tøyen skole har like mange norskspråklige som fremmedspråklige barn i 1. klasse. I Botanisk hage skinner det nye klimasenteret og det nye veksthuset. Tøyenbadet er stengt for ombygging og bydelen har fått sin flerbrukshall. Øyafestivalen på Tøyen ble en suksess og har siden vært der årlig. Hersleb skole har stor søknad fra hele byen til sitt naturfaglige læringstilbud. Skoleklasser fra hele landet besøker Tøyen. Det nye Geologisk museum inngår. Tøyen er i ferd med å bli det naturfaglige tyngdepunkt i Norge.
Så kommer en båt innover mellom isflakene. Det er den hundre år gamle Svanen. I land går en person i lang vinterfrakk og en mengde bagasje og sågar et staffeli. En vogn rulles fram og ekvipasjen kjører opp mot det nye museet. Personen går inn. Alle vet hvem det er, hun som fikk Munch til Bjørvika. Og så er Edvard Munchs kunst endelig på plass.»
