Denne helga fyller vår tidligere sjefredaktør og fortsatt kommentatornestor 75 år og i går feiret vi ham med kake i redaksjonen. Det er altså fem år siden Arne Strand egentlig ble pensjonist, men fortsatt er han som frilanser den eneste i Dagsavisen som har eget kontor. På det kontoret har jeg tilbrakt hundrevis, ja, kanskje tusener, av timer mens vi har diskutert avis, politikk, litt familie og ganske mye ishockey. Alltid med godt humør.
Når man ytrer seg så tydelig i offentligheten som det Arne gjør, avstedkommer det en hel del leserrespons. Det skal vi tåle. Men jeg liker dårlig når kvinnelige spaltister hetses på grunn av sitt kjønn eller når kloke og modige kommentatorer angripes på grunn av sin alder. Derfor noen korte svar fra jubilantens redaktør: Til deg som hevder at Arne er en gretten gammel gubbe, må jeg si at du har misforstått det aller meste. Arne Strand er aldri gretten og egentlig ikke noen gammel gubbe heller. Må du bruke de ordene, får du bytte ut gretten med spretten. Da treffer du ganske godt. Til deg som mener at 75 år er for gammelt for spenstige meninger: Du bør kanskje sette deg inn i hva den 77-årige, amerikanske presidentkandidaten Bernie Sanders står for. Og du som hevdet at Arne Strand henger i hornet på veggen, kan vite at det i så fall skyldes at han tar en pause på vei ned etter å ha turnet i lysekronen.
Sannheten er at Arne er en erfaren mann som deler så raust av opplevelser og observasjoner med kolleger og lesere at man kan bli rent rørt. I redaksjonen har vi hørt historiene om oppveksten, der han bodde i en gård som både huset en nazist og den sagnomsuste «Enka på Sinsen» (hun som skjulte motstandsfolk og jøder på flukt). Og vi har lyttet til historier om hvordan det gikk til da han møtte Einar Gerhardsen første gang, jobbet som statssekretær for Gro Harlem Brundtland, besøkte Ronald Reagan, ble vekket midt på natten av en telefon fra Henry Kissinger, samt utallige analyser og anekdoter fra norsk samfunnsliv.
Mest glitrer det til i den 75 år gamle guttungens øyne når han snakker om møter og samtaler med Arbeiderbladets legendariske redaktør Martin Tranmæl. Jeg tror ikke Arne helt forstår at det er mange av oss som har fortalt og kommer til å fortelle fra like spennende samtaler med ham selv. Selv drømmer jeg om å ha samme fart i steget og glimt i øyet når jeg blir 75 år. I så fall forteller jeg garantert fortsatt historier om helgas jubilant.
Gratulerer med dagen, Arne, og god fredag!
