Rusreformen kan sees som et endelig oppgjør med «krigen mot narkotika» med dennes overdrevne tro på straff som virkemiddel. Dette bør vi alle være glade for. Mange ti-år som behandler og forsker på rusfeltet gjør at jeg likevel håper at Arbeiderpartiet kan stå for en kritisk vurdering av de konkrete forslagene regjeringen kommer med.
For det første: Krigen mot narkotika er fortid. Skadelig rusmiddelbruk og avhengighet ble definert som sykdom med rett til behandling allerede 2004/2005. I dag er det ingen som dømmes for rusmiddelbruk alene. Fengselsdommene er knyttet til kriminalitet som vinningstyverier, vold, innførsel og salg av rusmidler. Ifølge rusreformen skal omsetning fortsatt være forbudt og reformen gir ikke strafferabatt for rusbetinget kriminalitet.
Det er derfor vanskelig å se at den fører til mindre bruk av fengsling. Det hevdes at de rusavhengige nå skal få behandling i stedet for straff. Sannheten er at vi allerede har satset på utbygging av behandlingsapparatet – blant annet med lavterskel behandling og skadereduserende bruk av medikamenter i LAR. Rusreformen inneholder verken forslag om nye tiltak eller mer ressurser til de eksisterende.
For det andre: Reformens hovedbudskap er at bruk og besittelse av små mengder ikke skal straffes. Men samtidig sier den at bruk er forbudt og at også de «små» mengdene skal beslaglegges. Dette vil nok oppleves som straff. Hva mer er: De typiske tiltakene er i dag advarsler, informasjon til familie, bekymringssamtaler og eventuelle ruskontrakter med urinkontroll. Rusingen kan, men må ikke, medføre anmerkninger i rullebladet.
[ Norsk narkotikapolitikk har to mangler. Rusreformen retter bare opp den ene ]
Alternativene er en uformell advarsel. En påtaleunnlatelse kan gjøres ubetinget. Mange kommuner har utviklet et elastisk samarbeid mellom politi og ulike forebyggende instanser. Dette arbeidet kan videreutvikles og hjemles i politiinstrukser og kommunale retningslinjer. Rusreformens alternativer er at politiet skal informere et uklart beskrevet kommunalt kontor som kan innkalle brukeren til en «informasjonssamtale» men ikke legge press på eller kreve noe bestemt av brukeren. Denne kan selv søke behandling men kontoret skal ikke ubedt utrede tiltaksbehov. Uteblivelse straffes med gebyr som frafalles om brukeren har vanskelig økonomi. Forslagene er utformet slik at alt som kan smake av press mot eller krav til brukeren defineres som negativt og straffepreget.
Spørsmålet er om dette er tilstrekkelig. Rusmiddelbruk er kollektive fenomener. Dess flere man kjenner som bruker rusmidler og dess oftere man lever i omgivelser med bruk, dess oftere bruker man selv. Dess mer akseptert bruken er i omgivelsene, dess mindre motforestillinger har den enkelte. Det er i hovedsak riktig at straff neppe hjelper en bruker. Men et forbud som ikke kan følges av reaksjoner, blir lett som skrift i sand. Den som trosser forbudene vil lett føle seg sterkere og mer suveren. Informasjon om at rusmidler er farlige, blir ikke tatt mer alvorlig om den gis på et kommunalt kontor. Det er riktig at straffetiltakene i dag rammer sosialt skjevt – men det er også riktig at rusmiddelbruken rammer hardere ved personlige og sosiale vansker.
[ Det finnes ikke noe som heter «en avkriminalisering kun for noen» ]
Det er derfor ikke selvsagt hvilke politikkvalg som er egnet for en solidarisk venstreside. Noe kan sies: Det er solidarisk å utvikle rusmiddelfrie og rusmiddelskeptiske miljøer. Det er også solidarisk å fremme gode lokalmiljøer og handlingsmuligheter. Det er solidarisk å arbeide for inkluderende fellesskap og for arbeidsmuligheter med økonomisk selvberging. Det er ikke solidarisk å prioritere straff og fengsel, særlig ikke for bruk. Men det er heller ikke solidarisk å «la dem få det de vil ha» for de ruser seg jo likevel. Alkoholforskningen har entydig lært oss at høy pris og vanskelig tilgang reduserer bruk mer hos de som har lite, og mindre hos de som har mye ressurser. Rusmiddelvanen reduseres ikke i alvorlighet om tilgangen på rusmidler er god.
En solidarisk ruspolitikk må derfor beskytte restriktive holdninger til bruk men samtidig ta hensyn til farene for kontrollskader. Et mulig valg er å utrede hvilke former for sivil lovgivning som kan sikre politiets autoritet uten straffelovens negative virkninger. Det kan også utredes i hvilken grad en tydelig politiinstruks kan motvirke tendens til trakassering og styrke konstruktive holdninger hos politiet. Og fremfor alt: det er fullt mulig å endre regelverket rundt bøteinstituttet slik at bøtene kan frafalles på fornuftige betingelser, og merknader i rullebladet kan strykes etter en avtalt periode.
Håpet er at Arbeiderpartiet kan slåss for slike endringer.
