Klimadebatten har blitt en arena for polarisering, med et stadig tydeligere politisk og følelsesmessig avtrykk. Et «oss og dem» vokser frem. Grensene for hvordan folk tillater seg å snakke til, og om hverandre er i beste fall tankevekkende, i verste fall ødeleggende.
Det har vi rett og slett ikke tid til.
[ Norge skal lede viktige forhandlinger, men står i spagat i eget oljesøl ]
Tenk om vi var i stand til å dele forståelse, innsikt og spørsmål uten forvrengninger og tilpasninger til en bestemt politisk dagsorden? Tenk om vi kunne gå inn i de store komplekse spørsmålene knyttet til en bærekraftig utvikling med et åpent sinn, og med en idé om faktisk å gjøre en forskjell for fellesskapet? Ikke bare for egen virksomhet eller eget land, men for det store globale fellesskapet, for naturmangfoldet og for det gode liv i hvert eneste lokalsamfunn.
I stedet drives vi fortsatt av konkurranse fremfor samarbeid og dyrking av eneren fremfor fellesskapet. Vi skal være verdensledende, og det er de store prestasjonene som gir uttelling.
Dagens fokus i debatten skaper avmakt, skam, sårbarhet og sinne.
Vi skal forholde oss til de store perspektiver på bærekraft, global oppvarming og naturmangfold. Samtidig ansvarliggjøres hver enkelt av oss for utviklingen, gjennom våre handlinger i hverdagen og hvilke valg vi tar knyttet til for eksempel kjøttspising, bilkjøring og flyreiser.
For å kunne forene de ulike perspektivene på klima og bærekraft må vi satse på fellesskap, rettferdighet og lokal forankring. En bærekraftig omstilling er avhengig av at hele mennesket er med, at vi snakker både til følelser og intellekt og at mennesker selv ønsker å skape endring.
Hvis ikke bærekraft blir et personlig anliggende, vil det aldri få noen effekt på de verdivalgene vi gjør hver eneste dag. Da forblir det en påtvunget norm, uansett hvor fornuftige argumenter som måtte ligge bak.
Spørsmål knyttet til klima og bærekraft betraktes ofte ut fra et naturvitenskapelig, økonomisk eller teknologisk ståsted. Det er på høy tid at vi også tar i bruk humanistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver. Vi trenger å forstå hvordan vi handler som mennesker i verden, og hvorfor vi handler som vi gjør. Vi må erkjenne at det er de ulike systemene som binder mennesker sammen, som utgjør selve grunnlaget for utviklingen av en grønnere og mer bærekraftig verden.
Dette understrekes også i Stortingsmelding 4 – Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019 – 2028:
«Hvis vi ønsker å endre menneskers atferdsmønstre, må vi forstå hvorfor vi handler som vi gjør. Dette krever grunnleggende kunnskap om verdier, holdninger, interesser og motiver, kunnskap humanistiske fagmiljøer er sentrale i å frembringe. Forskning rettet mot miljø og bærekraft må derfor inkludere humanistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver, jf. Meld. St. 25 (2016–2017) Humaniora i Norge.»
[ Blir kalt dum i ny Jagland-bok: – Ynkelig angrep og et desperat forsøk på oppmerksomhet ]
Målet må være å finne frem til felles verdier. Samtalene eller debattene må ta utgangspunkt i kompleksiteten rundt disse store spørsmålene, men med vekt på omstilling.
Jeg mener det hviler et særlig stort ansvar på bedrifter, politikere og de som forvalter de store økonomiske ressursene i landet vårt.
Klarer de å se utover sin egen interessesfære?
Da Arbeiderpartiet valgte visjonen «Alle skal med» var det kanskje ikke klima- og bærekraft som først og fremst var i tankene. Likevel er det nettopp slik vi må tenke om vi skal lykkes. Det bør være en viktig påminnelse for den Ap-ledede norske delegasjonen til COP26 i Glasgow, FNs klimakonferanse som starter 31. oktober.
