Sykefraværet i Norge er høyt og aller høyest er det i kvinnedominerte yrker i offentlig sektor. Vi har ennå ikke funnet svaret på hvorfor kvinner har høyere sykefravær enn menn. Blir man sykere av å jobbe med mennesker, og gjøres det i så fall noe med det?
Vi vet at arbeidsmiljø og sykefravær henger sammen.
Fafo har på oppdrag fra Unio sett nærmere på hvordan man jobber med arbeidsmiljø i kommunesektoren. Arbeidsmarkedet i norske kommuner er sterkt kjønnsdelt. Enkelt sagt vil det si at kvinnene dominerer i helse- og sosialsektoren og mennene i teknisk etat.
Samtidig er det liten oppmerksomhet rundt det faktum at ulike oppgaver gir ulike arbeidsmiljøutfordringer. På spørsmål om dette, er det typiske svaret fra våre informanter at «det er nok viktig, men jeg har ikke tenkt så mye på det».
[ Da Tegnehanne delte den traumatiske opplevelsen, tok kommentarfeltet fyr. Så ringte sykehuset (+) ]
Arbeidsmiljøbelastningene i kvinne- og mannsdominerte yrker er svært forskjellige. De store kvinnegruppene i kommunen utfører relasjonelt arbeid. Det vil si arbeid med mennesker, som lærer, helsefagarbeider, sykepleier, sosionom, barnevernspedagog eller ansatt på Nav-kontorer.
Det ses på som meningsfylt å jobbe med mennesker. Det er lett å glemme at denne type arbeid kan være svært belastende fordi man hele tiden må håndtere vanskelige livssituasjoner og følelser.
Trolig er det behov for en sterkere erkjennelse av at å jobbe med mennesker også er psykisk tungt arbeid. Arbeidstakere som utsettes for vold og trusler fra brukere er kjente eksempler på hvor belastende arbeidet kan være.
Det kan hende at det også må gjøres noe med reguleringene. Spørsmålet er i hvilken grad dagens lovverk er egnet til å løse arbeidsmiljøproblemene på kvinnedominerte arbeidsplasser. Samfunnsforsker Solveig Ose spissformulerer dette med å si at helse, miljø og sikkerhet er laget av og for mannsdominerte yrker. For dette har med yrker å gjøre, ikke kjønn.
Helseutfordringene i de kvinnedominerte yrkene rammer også menn som jobber i dem.
[ Hun var ti år da hun fikk sykdommen leger og forskere omtaler som en gåte (+) ]
Ressurser, organisering av arbeidet, faste heltidsstillinger og kontinuerlig opplæring er selvfølgelig viktig. Men det løser ikke alle problemer. Det er vanskelig å beskytte seg mot krevende eller vanskelige brukere, og det er det heller ingen som ønsker. Vi vil ikke betrakte mennesker som et arbeidsmiljøproblem.
Samtidig må debatten om belastningene tas. Hva er det som skaper belastningene? Hvor tungtveiende er belastningene for de ansatte veid opp mot andre presserende problemer? Går ressursene dit hvor hjelpemidlene er lettest tilgjengelige? Det vil si om det for eksempel er lettere å kjøpe beskyttelsesutstyr til teknisk etat enn til ansatte på et hjem for psykisk utviklingshemmede.
I Fafos nye rapport «Kjønnsperspektiv på arbeidsmiljøutfordringer og HMS-arbeid i kommunal sektor», reises flere spørsmål til debatt.
1) Vi spør om brukerrettigheter alltid trumfer arbeidsmiljøloven. Det er uklar praktisering av lovverket, og ikke lett å vite hva som er riktig å gjøre når brukerrettigheter kommer i konflikt med arbeidsmiljøloven. Vil arbeidsgivere vurdere saken, eller vil brukernes behov automatisk være prioritert. Oppfattes et pålegg fra Helsetilsynet mer alvorlig enn et pålegg fra Arbeidstilsynet?
2) Toppledere i kommunene er bekymret for at ansatte – og kanskje særlig ledere på lavere nivå – jobber for hardt og hardere enn hva sunt er. Årsaken er ønsket om å yte best mulig tjenester til den enkelte bruker. Det trengs derfor en diskusjon om forholdet mellom arbeidstakerrettigheter og profesjonsnormer. Når går grensen for hvor langt det faglige ansvaret skal strekke seg? Vil de ansatte tåle å leve med at noe må være «godt nok»?
3) Oppsplitting av tjenester en belastning i seg selv. De ansatte ønsker å bruke sin fagkunnskap til å se – og behandle – hele mennesker. Det er bakgrunnen for at det etterlyses en bedre organisering av tjenestene.
[ Hun reagerte emosjonelt på bruk av n-ordet på TV og satte en eldre generasjon i fyr ]
4) Våre informanter er bekymret for at sykefraværet individualiseres. Det er forhold knyttet til den enkelte ansatte og ikke systemet som settes i sentrum når leder innkaller til en samtale om «restarbeidsevnen».
5) Det kan være grunn til å etterlyse et større engasjement fra fagforeningene. Det er utfordrende å være en profesjonsforening hvor faglige vurderinger om hva som er best for brukerne står i sentrum og samtidig være vaktbikkje for et godt arbeidsmiljø. Dette dilemmaet gjelder ikke minst ute på den enkelte arbeidsplass for de lokale tillitsvalgte. Her har fagforeningene et ansvar for å drive debatten videre.
Det synes klart at debatten bør komme i gang så raskt som mulig så ikke de slitne flinke pikene i offentlig sektor i enda større grad ender opp som sykemeldte flinke piker. Lavere sykefravær handler ikke bare om å spare penger, det handler minst like mye om at ansatte fortjener bedre!
