Skal vi lykkes med å hjelpe unge med komplekse psykiske lidelser, er ikke flere sengeplasser nok – vi kommer ikke utenom prioritering av behandlingsprogrammer for unge med personlighetsproblemer.
Vi som kan bidra med kunnskap og opplæring skal legges ned.
Aftenposten skriver om Liv Monika som under barnevernets omsorg gjorde mange selvmordsforsøk og til slutt tok livet sitt. Hun er dessverre en av mange, i og utenfor barnevernet. De som overlever en slik runddans i barnevern og BUP, møter vi ofte igjen i voksenpsykiatrien. Der kan den nedadgående spiralen med selvmordsforsøk og kortvarige akuttinnleggelser fortsette, og bidra til stadig forverring og død.
Ungdommene strever med ulike symptomplager, men sliter ofte også med å forstå seg selv, sine omgivelser og andre. De kjenner stor utrygghet, og trenger bekreftelse på egen identitet og bli tålt innenfor stabile omsorgsforhold og behandlingsrelasjoner.
Vi trenger økt fokus på hvordan vi best kan hjelpe disse ungdommene både innen barnevern og psykisk helsevern.
Da trengs det mot, prioriteringer og kunnskap.
[ Nav-ofrene saksøker staten: – De ber oss nærmest om å gå til rettsak ]
1. Mot. Vi må våge å vurdere og behandle personlighetsproblemer hos ungdom. Ungdom som strever med emosjonell ustabilitet, selvusikkerhet, kaotiske tanker, selvskading, selvmordsforsøk, og stor grad av impulsivitet, tilfredsstiller ofte diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det er en lidelse vi har gode og effektive behandlingsmetoder for. Vi vet at tidlig hjelp bidrar til færre komplikasjoner og bedre prognose. Innenfor BUP er slik behandling lite utbredt i Norge i dag.
2. Prioriteringer. Vi må prioritere opplæring og virksomme behandlingsprogrammer i BUP. Barnevernet trenger mer kunnskap og veiledning om personlighetsproblemer slik at de kan tåle smerten de unge strever med og å forhindre at de stadig blir flyttet rundt. De unge trenger å bli tatt på alvor: Å bli møtt med oppriktig ønske om å forstå, samt individuell tilrettelagt behandling som tar utgangspunkt i ungdommens egne opplevelser og forståelse.
3. Kunnskap. Vi har omfattende kunnskap i Norge og mye god forskning på tidlig intervensjon og spesialisert behandling for personlighetsforstyrrelser. Dette må komme BUP og barnevernet til gode. Her spiller Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri, NAPP, en viktig rolle. Vårt arbeid har bidratt til etablering av flere spesialiserte programmer til unge med slike vansker.
[ Atten år gamle jenter burde få ha kjæreste uten å havne i Se og Hør ]
Mennesker med personlighetsforstyrrelser lever gjennomsnittlig 18 år kortere enn den øvrige befolkningen. Uten adekvat behandling legger de beslag på store ressurser i helsevesenet, de blir ofte uføre og får dårlig fysisk helse. I tillegg er det stor risiko for overføring av problemer til neste generasjon om de ikke får tidlig hjelp.
Det er derfor svært god samfunnsøkonomi i å satse på tilrettelagt behandling for disse ungdommene.
Helsedirektoratet vet utmerket godt hvor skoen trykker. De har omsider anerkjent behovet for nasjonale retningslinjer for utredning og behandling av både unge og voksne med personlighetsforstyrrelser. Men de har satt arbeidet på vent grunnet manglende kapasitet, foreløpig i 1,5 år! I mellomtiden er det store geografiske forskjeller på kompetanse og behandlingstilbud i Norge til både unge og voksne med personlighetsforstyrrelser. Et samlet fagfelt ropte varsko om dette i fjor.
Til tross for at vi i denne situasjonen trenger opprustning av kunnskap om personlighetsforstyrrelser i både barnevernet og helsetjenestene, har Helse- og omsorgsdepartementet besluttet å fase ut NAPP fordi virketiden på 10 år nå er omme, slik at nåværende virksomhet må legges ned. Vi driver kunnskapsformidling og har stor og økende etterspørsel etter våre kurs og konferanser, nettsider og nyhetsbrev. Vi har dessverre verken fått etablert eller implementert nasjonale retningslinjer, slik oppdraget vårt tilsier.
