Vi får ofte høre at ledere ikke må spille på frykt. Men raden av kriser de siste årene – koronakrise, klimakrise, strømkrise og Russlands angrepskrig i Ukraina – har fått oss til å skjønne at det ikke stemmer.
Når det er vanlige folks tur til å kjenne frykt, er det helt avgjørende at en leder er i stand til å beskrive frykten folk føler og respondere på den.
Folkets frykt kan finne feste i så mangt – som høye strømregninger, stadig stigende renteutgifter, Forsvarets økte beredskapsnivå, en rekordvarm oktober eller en ny periode med Donald Trump som president. For en leder er det avgjørende å overbevise om hvilken frykt som er mest akutt her og nå.
Så, hva skal vi frykte i dag, Jonas?
Lenge kunne det virke som frykten for global oppvarming hadde erstattet frykten for atombomben som den primære trusselen som kunne føre til menneskehetens og klodens utslettelse.
[ Det moralske overtaket glipper når debatten smøres med lobbymillioner ]
I kjølvannet av Russlands invasjon i Ukraina har frykten for atomkrig rykket nærmere. Likevel, når det nå er klimatoppmøte i Egypt og krigen i Ukraina er inne i sin niende måned, kan det virke som om våre fryktprioriteringer igjen endres.
Hva er det som skjer? For å forstå det, må vi skjønne betydningen av ulike typer frykt og hvordan appellen til dem kan påvirke oss. Vi opererer nemlig til enhver tid med et hierarki av frykter. Hva som er den mest påtrengende frykten skifter, avhengig av situasjonen.
Det er derfor nyttig å skjelne mellom tre ulike typer frykt.
Den mest omfattende frykten kan beskrives som apokalyptisk frykt. Det er frykten for at selve eksistensgrunnlaget vårt trues. Vi er redd for at verdens ende er nær – enten på grunn av en klimakatastrofe eller en atomulykke.
[ Ghulam ledet den beryktede B-gjengen: – Mor og far ga meg Norge. Jeg ga dem mørket (+) ]
Politisk frykt, derimot, er frykten for at samfunnet eller kulturen vår holder på å kollapse eller utsettes for alvorlig risiko. Det kan være frykten for at velferdsstaten skal bryte sammen eller at en demokratisk samfunnsorden skal overtas av en ikke-demokratisk samfunnsorden.
Den tredje typen frykt er privat frykt. Den omhandler frykten for alt som hører til den hjemlige sfære – frykten for å miste jobben eller å miste sin anseelse og selvaktelse.
Utfordringen er selvfølgelig at de ulike typene frykt kan komme i konflikt med hverandre. Selv om noen vil oppleve at den private frykten for strømregningen på hytta er mest presserende, vil andre først og fremst kjenne på den politiske frykten for velferdsstatens kollaps.
Atter andre vil mene at frykten for verdens undergang, den apokalyptiske frykten, er mest påtrengende: Dør vi ikke i en akutt atomkatastrofe, så blir det en seigpinende klimakrise.
Hvilken frykt som kjennes sterkest, avhenger av tid og sted. Poenget er uansett: Når vanlige folk opplever noe som vekker frykt, så må den som har ansvar og ønsker å utøve ledelse på en eller annen måte adressere nettopp den opplevelsen. En beskrivelse av frykt kan til og med være helt nødvendig for å skape forståelse for de tiltak som foreslås for å bøte på krisen.
Slik kan treffende og sakssvarende appeller til frykt faktisk tjene et konstruktivt formål.
[ Eivor Evenrud er innstilt på Ap-liste i Oslo ]
Om det er klimakrise, høye strømpriser eller en alvorlig ulykke som utgjør konteksten, så er det én ting som gjelder: Den som vil overbevise, må vinne kampen om virkelighetsbeskrivelsen. Da er det avgjørende at en leder kjenner til de ulike typer frykt og kan kalibrere sin kommunikasjon deretter.
Det er denne utfordringen Jonas Gahre Støre må håndtere om han taler på klimatoppmøtet i Egypt eller argumenterer for prioriteringene i statsbudsjettet. Poenget er at både appellen til frykt og den implisitte virkelighetsbeskrivelsen må oppleves adekvat.
Den som vil overbevise, må vinne kampen om virkelighetsbeskrivelsen. Da er det avgjørende at en leder kjenner til de ulike typer frykt.
En politiker som sier at det er liten grunn til å frykte strømkrisen, økende inflasjon, Russlands angrepskrig i Ukraina eller klimautfordringene, vil fort framstå uten særlig troverdighet. Enda verre: Den som hevder at det er like stor grunn til å frykte alt dette akkurat nå, etterlater ikke bare publikum rådville, men framstår uten retning og autoritet.
Ledere står derfor hele tiden overfor følgende dilemma: Noen kriser er umiddelbare og hastige. Da forventes det umiddelbar, men samtidig gjennomtenkt inngripen.
Andre kriser er mer langstrakte.
Farene som truer er kanskje ikke like akutte, men de er heller ikke like lette å agere på. Krisens bakgrunn er gjerne kompleks, og det er usikkert hvilke handlingsalternativer som er mest sakssvarende for å bøte på krisen.
Det kan også være slik at de mest treffende eller effektive alternativene for handling ser ut til å koste mer enn de smaker.
Når krisen rammer, er det derfor helt avgjørende å bruke ord som beskriver virkeligheten og opplevelsen som de tre ulike typene frykt representerer. Samtidig er det viktig å merke seg at begrepet «krise» peker mot framtiden.
Hvis du sier «krise», så aktiverer du også forventninger om hva framtiden bør inneholde. Skal vi se for oss en framtidig utopi som motiverer til å kjempe for endring her og nå? Eller skal vi heller frykte at vi står på terskelen til et dystopisk samfunn?
Den framtidsvisjonen som Jonas Gahr Støre framstiller, fungerer nemlig som et prisme som speiler de handlingsalternativene vi ser for oss i nåtiden.
Det er derfor lederens appell til de tre ulike typene frykt spiller en helt avgjørende rolle; apokalyptisk frykt, politisk frykt og privat frykt.
