Skjermen. Den evinnelige skjermen. Kan vi ikke kasta ut hele greia, spare strømmen, skru av internett og alt, og bare få leve, på ordentlig, sånn som da vi vokste opp? Bygge hytter i skogen og høre læreren lese høyt i matpausen?
Den tanken tror jeg har slått forbløffende mange lærere og foreldre.
I en kronikk 13. januar oppfordrer Siri Sjøgren Selmer, seksbarnsmor og statsviter, til å bli med på et opprop for mindre skjermtid i skolen. Hun føyer seg altså inn i rekken av angstfulle foreldre som rett og slett synes ting var bedre før. Det forstår jeg godt, jeg er selv mor og full av bekymringer for de samme tingene som Selmer. På litt over et døgn har Facebookgruppa hennes flere tusen medlemmer, og det samles mange relevante artikler og diskusjoner. Bra!
Jeg foreslår likevel at vi prøver et øyeblikk å se på Skjermen som den Lokefiguren den er – guden for jug og fanteri, men også for kreativitet og nyskaping og genialitet – alt det Selmer og oppropsgruppa antagelig ønsker velkommen både i skolen og i livet ellers. Prøv å se det for deg. Trekk pusten dypt ned i magen, lukk øynene og se for deg at skjermen er som Loke.
Av og til god, av og til ond. Av og til på lag, av og til fienden. Billie Eilish og Mark Zuckerberg.
[ Les innlegget her: Hvordan skal jeg klare å begrense barna mine sin skjermbruk? ]
Kommentarfeltet under kronikken til Selmer koker, på en god måte, og avslører at teksten treffer noen viktige bekymringer om framtida til den oppvoksende slekt. Dette engasjementet er viktig, de historiene som fortelles om førsteklassinger som ikke får spist fordi de ser Supernytt i matpausen og barn som ikke klarer å starte en lek fordi hjernene deres er vant til å bli underholdt av skjermen, de er viktige. De skal ha plass i samfunnsdebatten. Og kanskje gjør det saken verdt å trykke selv om dette poenget kun nevnes i en bisetning helt i starten (det er kanskje så langt de fleste leser?).
Resten av teksten – fra overskrift til konklusjon – er en nostalgisk reise fra myte til myte, uten å ta med Loke på lasset. For meg som jobber i skolen, oppleves denne typen forenkling og repetisjon av unøyaktige og udokumenterte påstander på samme tid fordummende og forfriskende.
[ – Knekkebrødkuren er som et mutert koronavirus som dukker opp igjen og igjen ]
Jeg roper hurra for kritisk blikk på at skjermen «sniker seg inn litt etter litt», det gjør den nemlig i skolen som i livet ellers. Samtidig ser jeg skyttergravene vokse seg høyere enn det som godt er når argumentasjonen blir slurvete og anekdotisk.
Og for en stor andel elever utgjør de digitale verktøyene forskjellen på om de kan følge undervisningen til klassen eller ikke. Det å ønske seg skjermfri barneskole er en vanvittig privilegert problemstilling som ikke alle skoler har råd til (i form av lærerressurser) å prioritere. Digitale verktøy betyr livsendrende hjelpemidler for en rekke funksjonshemminger – fra dysleksi til CP.
Det er også slik at de grunnleggende ferdighetene ikke akkurat er noe nytt, de kom med læreplanen i 2006, altså for snart 17 år siden. Så det er rimelig kald kaffe du setter i vrangstrupen hvis dette kommer som et sjokk. Selmer ser ut til å mene at digitale ferdigheter ikke trengs å øves på før ungdomsskolen (siden hennes sønn raskt lærte seg programmering), men da bør hun vite noe om hvilke ferdigheter hun snakker om.
Hun påstår gjentatte ganger i kronikken og i oppropsgruppa at det skal brukes «like mye tid» på skjerm og tastatur som på å lese og skrive. Det stemmer ikke. Det er ingen andre enn læreren som bestemmer hvor mye tid som brukes med ulike verktøy.
Til det å «reflektere etisk over hvordan eleven fremstiller seg selv og andre i digitale medier» trenger man for eksempel ikke skjerm i det hele tatt, mens det å skrive «med flyt» på tastatur er et kompetansemål i norsk etter 7. trinn, og en ferdighet som åpenbart trenger trening (men langt fra like mye trening som å skrive for hånd). Jeg sier ikke at dette er enkle problemstillinger.
Jeg prøver egentlig bare å vise nettopp det, at problemstillingene ikke er enkle.
Det som får det til å «toppe seg» for kronikkforfatteren, er at fjerdeklassingen hennes får egen PC på skolen. Da går hun til rektor. Det virker som Selmer ser for seg at elevene fra de får en PC mellom hendene skriver utelukkende på tastatur, aldri mer lærer rettskriving og for øvrig jobber helt uten tilsyn fordi læreren er opptatt med å stå ved kateteret og «undervise» mens elevene spiller eller chatter bak skjermene sine.
[ Fire grunner går igjen når en elev ikke vil på skolen (+) ]
Igjen, dette skjer sikkert i mange klasserom (verden over), men å fremstille det som at det må være slik, er å undervurdere veldig mange skolefolk, og løsningen er uansett mer kompleks enn å rope slagordet «mindre skjerm» mens man holder seg for ørene.
Jeg ønsker velkommen debatten om overdreven bruk av digitale verktøy i skolen – og hva vi da velger bort. Det er mange solide forskere som peker på områder hvor skolens (og resten av samfunnets) praksis går så raskt frem at man ennå ikke har forskning som kan si noe om konsekvensene.
Vi er alle prøvekaniner, og voksne skal være bevisst ansvaret vi har overfor barna som er med i eksperimentet. Men jeg håper oppropet til Selmer blir noe mer enn et ekkokammer for de privilegerte «restriktive» foreldrene. Det kan se ut som vi er på vei mot et nytt klasseskille – langs aksen «grad av foreldreinvolvering i barnas skjermbruk», og jeg frykter at det er de minst privilegerte som taper mest på polarisering.
Som lærer og skoleleder håper jeg også at mange vil lese lærernes fortellinger i kommentarfeltet – se at noen fortsatt driver med høytlesing og småprat under maten – og at det går an å lære både stavskrift, løkkeskrift og å bruke ti fingre på tastaturet. Handlingsrommet for å ta vare på leken, kreativiteten og de sosiale ferdighetene bestemmes ikke først og fremst av om elevene har hver sin PC, men snarere av relasjonen de har til den voksne som er i klasserommet. Og det er en helt annen diskusjon.
Jeg vil oppfordre alle som har barn i skolen til å spørre rektor eller kontaktlærer om akkurat det som bekymrer dem – om førsteklasse ser Supernytt i matpausen og eventuelt hvorfor, eller om læreren opplever problemer med at elevene gamer og er på sosiale medier i timene. Vær spesifikk og ekte nysgjerrig hvis du vil bidra på din skole.
Hvis du vil endre pensum: Les læreplanen først, så partiprogrammene og se om du kan stemme på den endringen du ønsker. Det kan dessverre ikke organiseres gjennom en Facebook-gruppe.
[ Vi må skape undervisning på barnas premisser, ikke de voksnes ]
