NRK melder at flere norske vassdrag nå risikerer skadeflom, grunnet all snøen i fjellet og i lavlandet. Slike oversvømmelser har vi nordmenn opplevd til alle tider.
Men bor du i by, slik tre av fire europeere nå gjør, er du i tillegg ekstra sårbar for det varmere, våtere og villere klimaet som er underveis.
Byene rammes hardt fordi bebygde areal og asfalterte gater er ugjennomtrengelige for vann. Ved styrtregn rekker ikke vannet å renne vekk.
Mange byer her til lands er bygd langs vassdrag eller nær innsjøer. Dette gjør dem sårbare når snøsmeltingen setter i gang for fullt. Enkelte steder er det nå opptil tre ganger så mye snø som normalt.
Mange norske byer ligger dessuten langs kysten. Disse vil rammes av havnivåstigninger.
I tillegg opplever byboere krevende situasjoner når vi har vedvarende varme. Byer forsterker nemlig hetebølger. Dette fordi asfalt og bygninger tar opp varme og lagrer den.
Europeiske storbyer trues allerede av el-kollaps under langvarige hetebølger. Det viser en fersk internasjonal studie, publisert i Nature Energy. Ifølge rapporten øker etterspørselen etter kjøling så langt nord som i Stockholm. Faktisk med hele 68 prosent på de varmeste dagene.
Alt dette kan gjøre det vanskelig for eldre og småbarnsforeldre å bo i byer i framtida. Truslene kan begrenses ved hjelp av både menneske- og naturskapte mottrekk. Men her hjemme har vi nølt med å sette slike tiltak ut i livet.
Sånn er det imidlertid ikke overalt. Flere kystbyer rundt om i verden har anlagt vern mot oversvømmelser. Dette gjelder særlig tett befolkede byer med finansielle ressurser. Deriblant Amsterdam (bølgebrytere), New Orleans (grøfter/dammer), Shanghai («sjøvegger») og Rotterdam (store porter som kan stenge hele elven Maas).
Kanskje klarer vi å begrense utslipp av klimagasser framover. Men prognosene for klimaendringene tilsier likevel at det haster med tiltak mot styrtregn og overoppheting.
Klimatilpasning handler om at innbyggerne både her og en rekke andre steder skal få sjansen til å sove trygt om natta.
I klartekst bør vegetasjonskorridorer, andre grøntområder, grøfter og våtmarker flettes inn i bymiljøer. Dette både for å suge opp og holde på regnvann, og for å dempe varmeopptak. Slike løsninger er rimelige og kan gi helsegevinster. Pluss øke naturmangfoldet, noe som vil være bra for både mennesker og insekter.
Flere norske bykommuner arbeider aktivt med planer og tiltak for å hindre nedbørs- og flomskader. Og det med lovende resultater. Gode eksempler er Bærum og Stavanger. På lista over tiltak her står blant annet innovasjonspartnerskap og plan for håndtering av skybrudd.
Men jevnt over har tre forhold bidratt til at vi stort sett bygger ut urbane områder slik vi alltid har gjort det – altså uten å inkludere tiltak for klimatilpasning:
- Roller og ansvarsområder er uklare og fragmenterte.
- Finansieringsordninger mangler.
- Forståelsen for at det haster er lav.
[ Samlet fagmiljø: Seks avgjørende tiltak for å sikre grunnvannet vårt for framtiden ]
Både politiske vedtak og styringsstrategier må til, om klimatilpassede byer skal bli mer enn fagre løfter.
Alt i 2010 fikk kommunene lovpålegg om å gjennomføre overordnede risiko- og sårbarhetsanalyser i henhold til plan- og bygningsloven. Like fullt har mange kommuner fortsatt ikke vurdert hvordan de vil påvirkes av klimaendringene.
Samtidig er det en utfordring at verken lokal kunnskap om klimasårbarhet eller erfaringer fra tidligere hendelser brukes i risiko- og sårbarhetsanalyser.
Bygge- og byutviklingsprosjekter innebærer mange valg og prioriteringer. Og overordnede mål som budsjett og funksjonskrav kan overstyre mindre tydelige mål.
Det er en menneskerett å leve og bo trygt. FNs bærekrafts mål nummer 11 sier at vi skal jobbe for å gjøre byer og bosettinger inkluderende, trygge, motstandsdyktige og bærekraftige innen 2030.
Så hva skal til for å hindre at dette bare blir en festtale?
- Statlige myndigheter må kreve at informasjon om klimarisiko inkluderes i en rekke prosesser. Ved bygging av boliger. Ved arealplanlegging. Og ved bygging av infrastruktur på tvers av nabolag og byer.
- Informasjon om virkningene av klimaendringer må gjøres allment tilgjengelig. Designstandarder må oppdateres og reguleringen styrkes for å unngå bygging på høyrisikosteder.
- Også lokale og regionale myndigheter må rustes for oppgaven. Her må strategier for klimatilpasning gå på tvers av flere sektorer og nivåer.
- Bedre koordinering, men også «gulrot-mekanismer», vil trengs for alt fra arealbruksstyring, byggeregler og utforming av kritisk infrastruktur, til ulike juridiske og økonomiske beslutninger, overvåkings- og evalueringsordninger.
- Ideelle organisasjoner kan spille en rolle ved å bygge dialog mellom myndigheter, privat sektor og lokalsamfunn. Dette både gjennom effektiv kommunikasjon og sosial læring.
På TV er det oftest naturskader fra utlandet vi ser. Men vi skal ikke lenger enn til Voss for å finne et lokalsamfunn som nå må bu seg på en 200-årsflom hvert 20. år. Klimatilpasning handler om at innbyggerne både her og en rekke andre steder skal få sjansen til å sove trygt om natta.
[ Jo Moen Bredeveien: Det er tydeligvis store ord og tomme løfter vi skal leve av etter oljen ]
