Nationaltheatret viste seg som samfunnets fremste demokratiske talerstol da Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport ble lest opp i sin helhet 1., 2. og 3. juni.
Vi fikk oppleve teateret som en reell nasjonal arena for alle, teateret som møteplass mellom kulturer og språk, teateret som arnested for undring, teateret for gråt og ettertanke, teateret som scenisk ramme og teateret som gir rom for tanken om en gryende forsoning.
Vi lyttet, både i teatersalen og gjennom NRK, over det ganske land. Det var lytteposter på rådhus, bibliotek, skoler og universiteter, men og i bedrifter, festivaler og organisasjoner.
Den yngste leseren Villen Jakobsen avsluttet den 37 timer lange opplesningen ved å si at: «forsoning må vises i handling» fra talerstolen på vårt alles nasjonale teater.
Og nettopp derfor var teateret et godt sted å begynne. Drama betyr nettopp handling og ordet teater som stammer fra det greske ‘theatron’, betyr skueplass. Nationaltheatret bød på en skueplass for alles øyne, åpent og fritt – for å skape handling.
Forsoning handler om en vei å gå og et mål å nå – om en kan og vil. Forsoning handler om enkeltmenneskets forhold til sin egen livshistorie og om relasjoner mellom mennesker, skriver forskerne Anne Austad og Tormod Kleiven.
Vi vil gjerne oppfordre samfunnet til å ta nettopp teateret i bruk videre, nå når forsoningsprosessen skal gå sine steg fremover. For kunsten kan hjelpe oss mennesker til å møtes, tenke sammen, oppleve med hjerte, hjerne og kropp, lytte og kjenne etter.
Teater er mye mer enn ord, det er dramaturgi, regi, lys, lyd, bevegelse, roller og handling.
Opplesningen var et samarbeid mellom Kvääniteatteri, Nationaltheatret, Festspillene i Bergen og en rekke andre aktører fra hele landet. Frank Jørstad, teatersjef i Kvääniteatteri, var initiativtaker og primus motor bak hele denne lesedugnaden.
Teateret bruker mange virkemidler for å gripe publikum. Under Norge lytter møtte vi en tilsynelatende strippet scene, likevel full av liv.
Opplesningen har gitt oss en felles innsikt i at urett er begått og at fornorskningen har hatt alvorlige konsekvenser for mange.
Den enkle talerstolen, den scenografiske rammen med skiftende bilder og de vekslende leserne fra hele befolkningen ble til sammen et konglomerat av mangfoldige røster, kropper, stemninger, blikk og hjerteslag.
Norge lytter-konseptet iscenesatte det vakre i mangfoldet, det såre i beretningene og maktet derfor å gi seeren opplevelser av de sjeldne. Kulturarbeideren Maria Utsi uttalte at hun har lært mer om sitt folk i døgnene på teateret, enn hun hadde lært på sine 42 leveår.
At rapporten først ble levert på Stortinget og så brakt over kvartalet – fra maktens domene til kunstens – var symboltungt. Det kan i seg selv betraktes som en dramaturgisk rigg. Oslo sentrums arkitektur er jo som kjent bygget med klare siktlinjer mellom konge, kirke, folk og forsvar.
Man kan for eksempel skue fra Stortinget, hos de folkevalgte, til Slottet med monarkiet. Men det går også en siktlinje mellom teateret som kunstens vugge og universitetet som kunnskapsprodusenten. Disse fire instansene representerer ulike erkjennelsesformer og maktfordeling – som alle sammen vil ha en betydelig rolle i forsoningsarbeidet som venter.
Opplesningen har gitt oss en felles innsikt i at urett er begått og at fornorskningen har hatt alvorlige konsekvenser for mange. Opplesningen kan derfor være et utgangspunkt når debatten skal fortsette videre.
I vår digitale tid er det derfor viktig å minne om alle de gode fysiske arenaene vi har for å møtes, som for eksempel teatrene våre. Arenaer som kan gi rom for sterke opplevelser, ordentlige samtaler og refleksjoner, fremfor debattinnlegg og kommentarfelt som ikke innebærer menneskelige møter og blikk som møtes i sanntid, men som derimot kan skape mer polarisering og avstand mellom perspektiver og folk.
For det finnes ikke ett korrekt perspektiv, det finnes mange. Det finnes ikke én forståelse som representerer samisk kultur, ei heller kvensk eller skogfinsk kultur, det finnes mange interesser og utallige erfaringer.
Sannhets- og forsoningskommisjonen påpeker at våre nasjonale minoritetsspråk og kulturer må få utviklingsmuligheter. Vi sitter nok alle igjen med en erkjennelse av at også hele befolkningen i Norge har tapt både kunnskap og kulturell rikdom gjennom fornorskningsprosessen.
[ «Birget»: Forsoningsdans – uten å glemme Fosen ]
Denne rikdommen kan derimot dyrkes frem, om enn på nye måter, gjennom kunstens arenaer og særlig teateret som arnested for vårt alles demokrati.
Vi hørte unge Villen vektlegge at: «Ingen kan vedta en tilstand av forsoning». Forsoningen må bli en del av våre liv og virke. Villen avsluttet hele opplesningen med å påpeke at: «de som sitter i maktposisjoner har et særlig ansvar og det venter store utfordringer».
Det er bare å skride til verket, hver fra vår plass. Og bruk gjerne ditt lokale teater – de har et arsenal av muligheter.
Snakk med dem, jobb sammen og jobb fremover mot et bedre samfunn for alle.
[ Rapport: Vindkraftutbyggere har presset reindriftssamer til hysj-kontrakter ]
[ Toril Bakken Kåven: Motorferdselsloven – den store fornorskeren ]
