Når vi er vitne til politiske farser i rød og blå leir, holbergske dramaer og titteskapsteater i de borgerlige dukkehjem, er det på tide å stoppe opp en stakket stund. For å stille de konkrete, betimelige spørsmålene.
Er det noen pålitelige voksne hjemme på Stortinget? Hva er egentlig rikspolitikernes framtidsplan for det norske demokratiet? For ivaretakelse, vedlikehold og utvikling av demokratiske prosesser og demokratiske institusjoner i kongeriket Norge?
For det ser mildt sagt ikke bra ut om dagen. Stadig større og styggere skandaler smeller av før gårsdagens nyheter har lagt seg. Det ropes om kriser i partileirene. Men det er verre. Det er krise i det norske demokratiet!
Over lengre tid har vi velgere bivånet at en rekke rikspolitikere – eller noen i deres husstand – handler for egen vinnings skyld, overskrider regelverk, utviser total manglende rolleforståelse i skjønn forening med manglende moralske skrupler.
Det lukter så svidd av nepotisme og korrupsjon på høylys dag at noen må si høyt og tydelig at denne teaterforestillingen og dette narrespillet må få konsekvenser.
Vi ser politikkens samfunnstopper klamre seg til makta uten nevneverdig bekymring for hvordan farsen som utspiller seg må oppfattes av samfunnsborgerne. Hovedrolleinnehaverne, med sine korps av regissører, spiller ut sin mediestrategi og sin politiske taktikk.
[ Nye lovregler kan gi rektor for stor makt ]
Kampen om makt, posisjon og innflytelse overstyrer demokratiske spilleregler og vanlig folkeskikk. Uavhengig av partipolitisk tilhørighet: De som bryter tilliten, uansett størrelsen på aksjekjøpet, hvor mange som fikk jobbfordeler, eller summen på reiseregningen, må gå.
Har rikspolitikere glemt at de er rollemodeller for befolkningen generelt og ikke minst for barn og unge? Skjønner ikke politikerne hvor mye de ødelegger når de til stadighet grumser til grunnverdiene i demokratiet; sannhet, likeverd, rett og rettferdighet?
Innser de ikke hva handlingene deres har å si for partiene og de folkevalgte på lokalnivå som prøver å rekruttere til partipolitisk deltakelse og bidra til at folk bruker stemmeretten? Prøv å stå på stand og skulle overbevise potensielle velgere før valget når partitoppene er upålitelige.
Det ropes om kriser i partileirene. Men det er verre. Det er krise i det norske demokratiet!
Stortingspolitikere har en form for immunitet på Stortinget på grunn av ombudsplikten som folkevalgt. Jeg har sett jurister drøfte ombudsplikten og at de konkluderer med at slik det er i dag må det fortsatt være. Til det beste for demokratiet.
Hva er det beste for demokratiet? Tillit og troverdighet. Det er og blir et problem at rikspolitikere som jukser, stjeler, bløffer og bedriver kameraderi, får beholde setet sitt i det norske parlamentet. Hvordan tar dette seg ut for befolkningen som sitter på orkesterplass?
Konklusjonen er som følger fra grasrotnivå: Makteliten kan gjøre som den vil. Politikerne mister kanskje en statsrådstol eller et partilederverv, men deres plass i stortingssalen er fredet. Så sant de ikke blir dømt og må sone.
[ En uholdbar situasjon for foreldre og barn ved RH ]
Hva skjer med tilliten over tid hos befolkningen da? Dette er oppskriften på politikerforakt og svekking av demokratiet. Uten samfunnsborgernes tillit til de som styrer samfunnet, oppstår det store problemer, også i nasjonal krisetid.
Det kom for en dag, etter at covid-pandemien herjet som verst, at land med stor grad av sosial likhet og tillit til styresmaktene kommer bedre ut av det i kriser enn land der tilliten til styresmaktene er mindre og de sosiale forskjellene er større.
Derfor er tillit avgjørende.
Et annet høyskalaproblem er at mange rikspolitikere ikke har hatt en vanlig jobb i samfunnet. I stedet har de hatt partiboka i orden fra de var med i partiets ungdomsorganisasjon, for så å gjøre politisk karriere fram til et av de 169 setene på Stortinget.
Jeg oppfordrer den fjerde statsmakt til å undersøke hvor mange nåværende politikere på Stortinget som har hatt en vanlig jobb før de ble folkevalgte på riksnivå.
Det er uholdbart at folkevalgte skal ta avgjørelser for resten av befolkningen uten å vite hvordan det er å forholde seg til et vanlig arbeidsliv og et vanlig hverdagsliv.
Kan det hjelpe det norske demokratiet å stille som krav at de som skal styre Norge må ha en viss fartstid i yrkeslivet utenom partipolitikk?
Det er uholdbart at folkevalgte skal ta avgjørelser for resten av befolkningen uten å vite hvordan det er å forholde seg til et vanlig arbeidsliv og et vanlig hverdagsliv.
Rikspolitikere: Det er lett å glemme folk, eller velgere som vi også kalles. Vi som avga vår stemme ved valg og ga dere tilliten.
NB: Tilliten er IKKE ubetinget! Selv ikke i det norske demokratiet.
