Dokumentarfilmen om «Ola — en helt vanlig uvanlig fyr», laget av Ragnhild Nøst Bergem, går på norske kinoer i disse dager. I kjølvannet av premieren etterspørres det mer forskning på tilrettelagte arbeidsplasser, og behovet for å skape et mer inkluderende arbeidsliv settes igjen på agendaen.
Solberg-regjeringen vedtok i sin tid at minst 5 prosent av statens nyansettelser skulle være av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Dagens regjering har nå fjernet kravet. Det reiser spørsmål om hvorvidt det ligger reelle holdninger og vilje til handling bak honnørord om tilrettelegging for et mer inkluderende arbeidsliv.
Kravet om fem prosent ble fjernet og er foreløpig ikke erstattet av noe annet tiltak. Man kan spørre seg hva dette er et uttrykk for.
Én tolkning er at veien fra ord til handling ofte er veldig lang i politikk, og at det i tilfellet inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne egentlig ikke er en reell vilje til den strukturelle og holdningsmessige endringen det krever.
Å skape et inkluderende samfunn forutsetter at vi kollektivt utvikler nye holdninger til menneskelighet, og dette må også gjenspeiles i at vi er i stand til å ta oss bedre tid og tillate uttrykksformer som ikke er «perfekte».
Besettelsen rundt produktivitet, som preger mye av arbeidsliv og utdanning, passer ikke sammen med et samfunn som har plass til mennesker som Ola. Fjerningen av femprosent-kravet er et eksempel på hvordan slike endringer faktisk krever andre utforminger av arbeidslivet. I dette tilfellet viste det seg trolig at de var for omfattende for regjeringens smak.
De aller fleste samtaler om inkludering foregår uten at de det gjelder er til stede. Slik opprettholdes en grunnholdning om «oss og dem», uavhengig av hvor gode samtalens intensjoner måtte være.
De aller fleste samtaler om inkludering foregår uten at de det gjelder er til stede. Slik opprettholdes en grunnholdning om «oss og dem».
Konseptet om inkludering er ofte begrunnet i FNs konvensjon om menneskerettigheter, og baserer seg på et premiss om at de som står utenfor fellesskapet må få komme inn. Slik fremstilles fellesskapet som om det er en statisk størrelse, som de marginaliserte må få tilgang til. Men helheten vil alltid være et uttrykk for delene, og dermed vil det naturligvis måtte endres hvis delene endres.
Videre er det begrunnet med at å være utenfor kan være ensomt, smertefullt og til direkte hindring for å kunne realisere seg selv. Dette er i aller høyeste grad tilfellet.
Men et vesentlig aspekt som sjelden trekkes frem, er hva fellesskapet går glipp av når det er formet på en slik måte at ikke alle kan ta del. Konformitet avler konformitet. Et samfunn som ikke evner å romme dem som befinner seg i ytterkantene av normalfordelingen, vil gradvis forme seg selv på en slik måte at færre og færre får plass.
I et samfunn som belønner effektivitet, produktivitet og materiell velstand, vil stadig flere menneskelige kvaliteter forsømmes og i ytterste konsekvens fremmedgjøres.
Dermed er ikke inkludering bare viktig for å innlemme noen. Inkludering handler om at et fellesskap bestreber seg på å være et sannferdig uttrykk for alle sine medlemmer. Dette vil naturligvis ha noe å si for hvordan det er formet, noe som eksempelvis kan forklare utformingen av Vidaråsen – landsbyen i Vestfold der Ola i filmen bor.
Inkludering handler med andre ord om å være i stand til å la alle stemmer få klinge inn, og det sosialfaglige arbeidets kunst er å legge til rette for at stemmene harmoniserer.
Eller for å si det med et mer hverdagslig språk: Å finne måter å leve sammen på der den enkeltes behov og evner har en legitim plass. Dessuten at behovene ikke bare tilfredsstilles, men får virke på omgivelsene, og på den måten berike dem.
I et samfunn som belønner effektivitet, produktivitet og materiell velstand, vil stadig flere menneskelige kvaliteter forsømmes og i ytterste konsekvens fremmedgjøres.
Et menneske som våger å bære hjertet på utsiden, ber implisitt om et samfunn som tar imot.
Derfor er mangfold — eller et autentisk uttrykk for dem vi er — ikke bare verdifullt, det er uvurderlig. Det er gjennom rikdommen og fylden i møtet med menneskelige kvaliteter at vi får muligheten til å oppdage og utvikle flere sider av oss selv.
Filmen er viktig fordi et møte med Ola ikke bare er et møte med Ola, men et møte med noe i oss selv. I et eskalerende og tidvis nådeløst prestasjonsjag, er ethvert møte med feilbarlighetens ømhet og skjønnhet kjærkomment.
Et menneske som våger å bære hjertet på utsiden, ber implisitt om et samfunn som tar imot. Slik kan mennesker som Ola påvirke vår verden i retning av mer nestekjærlighet, nærvær og oppriktighet.
Kari Kristensen: Ett skritt i riktig retning
For de av oss som befinner seg i en posisjon der vi kan påvirke omgivelsene, og det gjør vi alle i en eller annen forstand, så er denne filmen en inspirasjon til å arbeide for samfunnsstrukturer som tjener og støtter mennesket. En inspirasjon til å stå imot en samfunnsutvikling hvor det motsatte blir tilfellet.
