Jeg skulle ønske alle de andre dagene var like enkle. For mange er det det. De står med begge beina trygt plantet i samisk språk og kultur. De innehar mange av de markørene vi har lært å kjenne som samiske.
Da jeg var barn så vi samegutten Ante på TV. Kofta, reinflokken og språket var de tre klare tegnene på at han var same. Men Finnmarksvidda var også min. Vi sanket egg om våren og fisket laks om sommeren. Vi plukket bær om høsten og var på jakt om vinteren.
Selv om jeg verken brukte kofte, hadde rein eller snakket samisk, tenkte jeg at kanskje var også jeg same. Ikke at det var viktig. Vi var som unger flest, og var mest opptatt av å klatre i trær. I starten kløv vi opp på de laveste grenene, men etter hvert bar det til topps. Finnmarksfurua var helt perfekt til det formålet og ga flott utsikt over landet vårt.
Da jeg ble eldre, fikk jeg øynene opp for et nytt treslag. Slektstreet. Akkurat som med furua ble utsikten bedre jo høyere jeg klatret. Jeg så alt havet hadde å gi, og jeg så viddas rikdom. Forfedrene mine kom hit til dette vakre landskapet i nord. De snakket ulike språk, men lærte å forstå hverandre. De lærte å leve sammen. Tre stammers møte.
Fornorskningspolitikken hadde som mål å assimilere samer og andre minoriteter i det norske samfunnet. Dette var den offisielle norske politikken i omtrent 100 år og ga magre kår for kvensk og samisk språk og kultur. I mange områder ble slektstreet holdt skjult for etterkommerne. De voksne skjulte opphavet sitt for å skåne ungene for skammen.
Men selv etter hundre år med vinternatt viser det seg at det fortsatt er liv i alle stammene. Lenge trodde jeg at jeg var norsk, og bare det. Men jeg er kven. Jeg er same. Og jeg er stolt av det. Jeg er stolt av det flotte og fargerike stamtreet mitt.
I mange områder ble slektstreet holdt skjult for etterkommerne. De voksne skjulte opphavet sitt for å skåne ungene for skammen.
Jeg er stolt av disse grenene som har stått i skyggen så lenge, men de har strukket seg mot lyset, og nå er det nettopp denne delen av treet som har de flotteste fargene. Det er en rikdom jeg ikke ønsker å takke nei til. Ikke på egne vegne, og ikke på vegne av mine etterkommere.
Det første Sametinget ble åpnet i 1989. Alle som er registrert i Sametingets valgmanntall kan gi sin stemme og dermed være deltakere i det samiske demokratiet. Dessverre har svært mange latt være å benytte seg av denne rettigheten.
Det er lett å tenke at hvis du velger å identifisere deg som same, så velger du bort kvenen og nordmannen i deg selv, men slik er det ikke. Det er god plass til flere kulturer i en og samme kropp!
Dette er det stadig flere som har oppdaget, noe som kan merkes på et økende antall innmeldinger i Sametingets valgmanntall. Det er gledelig at mange av etterkommerne til de som fikk språket kvalt under fornorskningsprosessen, nå ranker ryggen og gir samen i seg selv den stemmen som forfedrene mistet.
Lenge trodde jeg at jeg var norsk, og bare det. Men jeg er kven. Jeg er same. Og jeg er stolt av det. Jeg er stolt av det flotte og fargerike stamtreet mitt.
Dette burde flere gjøre. Det er alt for mange som fortsatt holder deler av slektstreet sitt i skyggen. Jeg føler meg ikke samisk, sier noen. Men hvordan føles det egentlig å være same?
Vi vet hvordan det føles å være norsk. Det er ikke nødvendig å kle seg i bunad for å danse til lyden av hardingfela. Og det er ikke nødvendig å lytte til Grieg eller å snakke som Ivar Aasen for å få den rette følelsen. Du trenger ikke engang å være født med ski på beina. Vi gjenkjenner følelsen i hjertene våre.
Når det kommer til det samiske, er det vanskeligere. Alt for mange leter etter identiteten på et helt annet sted enn der den er å finne. De leter ikke i hjertet.
Søringer er greie sånn sett, de vil gjerne høre om livet på vidda. Det er faktisk der problemet ligger. Jeg kan se hvordan gløden slukner i øynene deres når jeg innrømmer at jeg aldri har hatt rein.
Er du samisk? Det er dialekten som får folk til å spørre. Ja, jeg er same. Det er kanskje det jeg burde svare? Likevel har jeg mer enn én gang nølt. Ikke fordi jeg frykter hets, absolutt ikke. Søringer er greie sånn sett, de vil gjerne høre om livet på vidda.
Det er faktisk der problemet ligger. Jeg kan se hvordan gløden slukner i øynene deres når jeg innrømmer at jeg aldri har hatt rein, at jeg ikke er vokst opp i gamme og at jeg ikke snakker samisk.
Stereotypien av hva en same er, står så sterkt at vi nesten tror på det selv. Gjennom media og skolebøker har vi fått prentet inn hvem samene er. Selv om vi vet at bare en liten del lever av reindrift, er det likevel nettopp disse vi ser for oss når det snakkes om samisk kultur.
Du trenger ikke jobbe med reindrift for å ha den rette samiske følelsen. Det er heller ikke et krav at du spiser brødskiver med hjemmelaget tyttebærsyltetøy til frokost og sjølfisket torsk til middag. Bysamen er ikke en B-same!
Les også: Norsk natur, bit for bit
Lihkku beivviin: Gratulerer med dagen. I dag er vi alle same god nok.
La oss også være det i morgen. Og hvis du kjenner tvilen komme krypende, anbefaler jeg deg å gjøre som meg: Klyv opp i slektstreet og se hvor vakkert og mangfoldig det er!
