Elleve kvinner og en jente på 10 måneder er drept av menn her i landet i januar og februar. Av partnere, fedre, bestefar eller kollegaer. I Norge benyttes begrepet «partnerdrap» for å beskrive slik brutal vold. Men begrepet er overhodet ikke analytisk nok og bidrar til å skjule de misogyne strukturene vi må ta et oppgjør med.
Hvordan kan vi forstå alle drapene på kvinner den siste måneden?
I Latin-Amerika har feminister flere betegnelser for å forklare fenomenet kvinnedrap, eller femicide. Femicide er drap på en kvinne eller jente basert på kjønn. Begrepet oppsto på 1970-tallet, da forskeren Diana E. H. Russell pekte på at kvinnedrap ikke fantes i et kriminologisk perspektiv, men ble kategorisert under den brede kategorien «drap».
Russell sitt poeng er at når en forbrytelse ikke har et navn, eksisterer den heller ikke som et fenomen vi forstår. Kvinnedrap måtte derfor formuleres som et konsept som uttrykker den kjønnsspesifikke formen drap på kvinner – et femicide.
Globalt sett er det høyere sannsynlighet for at kvinner drepes av menn, spesielt av sin nåværende eller tidligere partner. Norge er ikke noe unntak: På tross av en lav drapsstatistikk er proporsjonen kvinner som drepes av noen de er i intim relasjon til, svært høy. Antallet drap har gått ned i Norge over lengre tid. Men andelen menn som dreper kvinner som de har et forhold til, har holdt seg stabil.
På 1990-tallet, etter at over 100 kvinnekropper ble funnet drept og mishandlet i Ciudad Juárez, Mexico, utvidet forfatteren og feministen Marcela Lagarde begrepet til å omhandle feminicide. Feminicide er et politisk og analytisk begrep som omfatter mer enn kvinnemord og femicide, fordi det ansvarliggjør flere enn bare gjerningsmennene.
Globalt er det høyere sannsynlighet for at kvinner drepes av menn, spesielt av sin nåværende eller tidligere partner. Norge er ikke noe unntak.
Analytikerne har nemlig pekt på de statlige og rettslige strukturene som bidrar til å opprettholde og forsterke kvinnehat og kvinneforakt. Feminicide-kultur omfatter vold og aggresjon som påføres kvinner i alle livets faser. Vold kan utrykkes subtilt i utdanning, i politiske og religiøse systemer, sammen med økonomisk diskriminering, sexistiske vitser og seksuell trakassering i offentligheten.
Poenget er at det subtile ikke er ufarlig, men bidrar til en kultur med direkte vold mot kvinner basert på vårt kjønn. Der seksuelle overgrep, voldtekt og drap er de ytterste konsekvensene.
I kjølvannet av en grusom første måned i 2024 etterlyser vi en større debatt i Norge om femicide- og feminicide-kulturen vår. Hvordan kan vi forstå bølgen med femicide i Norge og hva kan vi gjøre for å endre en feminicide-kultur?
Staten kan ikke unndra seg ansvaret for kvinners sikkerhet. Som tiltak er bruk av omvendt voldsalarm blitt krevet, blant annet fordi det skifter byrden av forbrytelsen over på overgriper.
Men i det store bildet vil ikke dette være nok. Rahavy Varatharajans brutale og dypt urettferdige død på Elverum er et eksempel på hvordan vold mot kvinner ikke blir prioritert eller tatt på alvor. At kvinner som lever med dyp frykt for sine liv – slik hun gjorde – ikke gis garantier, er et tegn på en feminicide-kultur.
Magnus Forsberg: Sykt om sykelønn
Sosiologen Martín Hernán di Marco ved Universitet i Oslo har i sin forskning brukt tid på å forstå hvorfor menn begår femicide i Argentina. Han fant at mennene han intervjuet brukte vold for å bevare kontroll over kvinnen. De hadde alle lært voldelig atferd gjennom sosialisering og kulturelle normer, og de benektet vanligvis at de hadde til hensikt å skade. I tillegg syntes gjerningsmennene å mangle andre måter å uttrykke følelser som smerte, tvil og usikkerhet på. Drapet ble en måte å manifestere undertrykte følelser på.
Di Marcos tre hovedfunn peker på at menn sosialiseres inn i en maskulinitet som er voldelig overfor kvinner og barn. Feminister i Norge har pekt i samme retning.
Vi bør også søke å forstå makt og maktrelasjoner bedre. Anne Ryen, professor emeritus i sosiologi ved Universitetet i Agder, har forsket på vold mot kvinner i Norge. Hun foreslår at fraværet av å bli tatt på alvor, som mange kvinner opplever, kan peke på at samfunnet har et naivt forhold til begrepet «familie». Det er fordi familien gir rom for over- og underordningsrelasjoner som dramatisk aktiviseres i bestemte situasjoner, ifølge hennes forskning.
Som samfunn må vi starte med at vi tar innover oss at Norge også er en del av en genuin katastrofe på verdensbasis.
I årtier har kvinnevold vært privatisert og normalisert også i Norge. Ifølge tall som NRK har fått fra Politidirektoratet, økte antall anmeldelser av mishandling i nære relasjoner i 2023, og mørketallene er store. Vi vet ikke hvor mange det er snakk om.
Vold mot kvinner oppstår ikke i et privatliv i et kulturelt vakuum. Tvert imot; i samfunnet er grunnlaget for det faktiske femicidet lagt av en hel rekke av retorikk, mekanismer og institusjoner – også familiestrukturene – som oppstår i det offentlig rom.
Volden er ikke bare et produkt av individuell patologi og mental uhelse, men viser til en bredere samfunnsmessig utfordring: En kultur for feminicide. Mental helse kan spille en rolle, men forklaringen usynliggjør hvordan mentalt syke er ekstra sårbare for politisk eller kulturell påvirkning, herunder en feminicide-kultur.
Lars West Johnsen: På viddene med Lier-Hansen
Som feministisk bevegelse kan vi bidra med å navngi fenomenet bak forbrytelsen for å kunne bekjempe det. Det må starte med at vi som samfunn tar innover oss at Norge også er en del av en genuin katastrofe på verdensbasis.
Den 8. mars gjør vi oss klare for kamp: #niunamenos og #ikkeentil skal gjalle i Latin-Amerika og i Norge. Fordi det er farlig å være kvinne i 2024.
