Regjeringen har nå vedtatt å redusere kontantstøtten med ytterligere fire måneder. Det innskrenker friheten til å kunne velge hjemmeomsorg for barn mellom ett og to år, og tvinger flere og yngre barn inn i institusjonalisert omsorg. Vår frihet til å selv velge omsorgsform for våre barn innskrenkes, samtidig som kvaliteten i omsorgstilbudet staten tilbyr ikke er god nok.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Et av argumentene som ofte brukes av motstandere av kontantstøtten er at det oftest er mor som tar lengre permisjon fra jobb. Dette fremstilles som et problem for moren selv, og som en trussel mot likestillingen i arbeidslivet.
Barna fremstilles som bremseklosser for mors karriere, og må settes bort til offentlig omsorg så fort som mulig fordi mor må skynde seg tilbake til sin viktigste jobb.
Noen forsøker å fremstille mødre som velger hjemmeomsorg som offer, antifeminister, og bakstreverske.
Hvorfor er det en større bekymring for at mor skal miste tilknytning til arbeidslivet, enn at barnet skal miste tilknytning til mor?
Noen forsøker å fremstille mødre som velger hjemmeomsorg som offer, antifeminister, og bakstreverske. Det trekkes paralleller til 50-tallets husmødre.
Det er ikke slik i 2024 at kvinner som velger å være hjemme med barna noen år ekstra er «bundet til kjøkkenbenken» og avhengige av mannens inntekt resten av livet. På grunn av kvinnekampen som ble tatt i generasjoner før oss, har vi fått mulighet til å studere, arbeide, og «realisere oss selv». De fleste har utdanning, og har allerede en tilknytning til arbeidslivet når de blir mødre. Pensjonsopptjening får man fra folketrygden når barna er under seks år.
Hvor er friheten våre formødre kjempet for, når så få opplever å ha råd til å ha barna sine hjemme lengre enn til permisjonen er over, eller å jobbe deltid i en periode? Det blir nærmest som tvang å overlevere barnet i institusjonsomsorg fra de er veldig små. Borgerne er redusert til arbeidskraft som staten disponerer, foreldre mister frihet og autonomi i eget liv. Morsrollen og morsinstinktet undergraves.
På 50-tallet så var det forutbestemt at kvinnens rolle var hjemme, med barn, matlaging, og husarbeid. I dag er det motsatt. Det er skapt en ny form for determinisme. Det forventes at kvinnen skal velge som mannen. Selv når hun er småbarnsmor, skal hun velge 100 prosent arbeid utenfor hjemmet. Det sies at mødre i dag er dobbeltarbeidende. På toppen av dette er sorgen og savnet etter å være mer nær barna sine, og bekymring for hvordan de har det med lange dager i overfylte og underbemannede institusjoner.
Mange mødre har det veldig vanskelig med å separeres fra deres små barn i det omfanget som skjer i dag. Kvinner er mer sykemeldte enn menn, og en økende andel er uføre. Dette voldsomme krysspresset, og følelse av å aldri strekke til noe sted, kan sannsynligvis være noe av forklaringen på det. Ved å fjerne stadig mer av kontantstøtten, reduseres valgfriheten ytterligere, og sender sterke signaler om at barnehage er det eneste riktige valget for alle.
Det vi burde være bekymret for er tap av tilknytning.
Barnehager har ikke blitt til for barnas skyld. Å forlate et lite barn et sted det ikke vil være, hvor det ikke kan få den samme nærhet, kroppskontakt, og kjærlighet som det får hjemme, vil aldri være til barnets beste. Vi vet at små barn ikke har glede av store grupper med barn, men av nær voksenkontakt. Vi har normalisert en praksis som er stikk i strid med barnas behov.
Når hjemmeomsorg nedprioriteres, og kvaliteten i barnehagene nedprioriteres, taper barna. Det oppstår en usunn undertrykking av følelser og instinkter som skal sørge for den livsviktige, grunnleggende tilknytningen. Man leser om tap av pensjonspoeng og tap av karriere. Det vi burde være bekymret for er tap av tilknytning.
Uavhengig av kvalitet i barnehagene, viser studier at de yngste barna er stresset av å være der, og at stresset hopes opp i kroppen over tid slik at en del av barna blir emosjonelt utslitt i løpet av året. Flere antyder at massiv institusjonalisering av barndommen har en sammenheng med økning av angst, skolevegring, og depresjoner hos unge i dag.
Det ville være logisk å skjerme barna, inntil vi vet mer om dette. Her er føre-var-prinsippet beste utgangspunkt. I stedet fortsetter utviklingen med at flere, og yngre barn tvinges inn i barnehage.
Det er vanskelig å stole på at staten har barnas beste som hensyn nummer en, slik de er forpliktet til i barnekonvensjonen. Et godt eksempel på dette er når de nå ytterligere senker prisen som foreldrene skal betale for en barnehageplass, i stedet for å bruke de pengene på å bemanne opp barnehagene, eller på annet vis løfte kvaliteten. Det er ikke et gode for barna, kun et insentiv for å sørge for at alle tar samme valg.
Les også: Han er soleklar favoritt til å ta over etter Støre (+)
