Forrige uke ble den internasjonale dagen for bekjempelse av hatprat markert. Hatprat og ufine ytringer blir stadig mer synlig i offentligheten, og det kan se ut til at vi aksepterer mer av dem også.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Men først, litt om problemet.
Hatefulle kommentarer kan skape dype sår for den som blir utsatt for dem. Vi vet at mange av dem som blir utsatt, bærer på disse erfaringene i stillhet, at de bagatelliserer og bortforklarer dem, og at de til og med forsvarer de som har såret dem. En årsak til dette kan være frykt for at situasjonen vil eskalere, en annen kan være at man er del av et gruppefellesskap og kanskje ikke vil utfordre det man oppfatter som gruppens normer. I noen tilfeller kan en giftig sjargong være normalisert.
Tilhører man en minoritet, kan man fort kjenne på utenforskap. Dette kan gi en følelse av lavere egenverd, som igjen kan gjøre at man tror man fortjener det, eller at det er ens egen feil at man blir utsatt. Det kan også være en strategi, i håp om gjenvinning av en normalsituasjon. Manglende støtte fra omgivelsene som validerer opplevelsene, kan gjøre det lettere å forsvare overgriperen, som et forsøk på å bli akseptert.
Hatprat skader den som blir utsatt. En annen konsekvens er at en stor gruppe mennesker blir stillere, at de til og med nesten usynlige i den offentlige samtalen. Hatprat truer limet i samfunnet og undergraver tryggheten, samholdet og fellesskapet vi er avhengige av for å bevare og utvikle et sunt og robust samfunn.
Heldigvis finnes det motkrefter. Selv om det er et stykke igjen, har minoriteter i større grad enn før fått scener og talerstoler i Norge, for eksempel i media og underholdningsbransjen. Dette er profesjonelle stemmer, og deres synlighet og bidrag er viktige. Men vi trenger også stemmene til vanlige folk.
Det er en spenning mellom retten til ytringsfrihet og retten til beskyttelse mot diskriminering og hat.
Diskusjoner etter medieoppslag om rasisme og hatprat viser at det er et gap mellom offerets opplevelse, samfunnets tolkning av handlingen og loven. Loven dekker nemlig ikke alt som er negativt og uønsket i samfunnet vårt. Det betyr selvsagt ikke at hatprat ikke er skadelig. Det betyr bare at problemet stort sett skal løses på andre arenaer, og bare i de aller mest alvorlige sakene ved hjelp av straff. Så hvordan gjør vi det?
De som går i front mot hatprat kan være enkeltpersoner som kanskje selv opplever å få hatefulle ytringer, som kanskje er redde, som forstår de negative konsekvensene av å ytre seg, men som likevel står opp mot hat, og som ofte blir stående helt alene. Sumaya Jirde Ali er et eksempel. Da hun for halvannet år siden ble fortalt i en bar at hun var «for mørkhudet til å være her», satte hun en grense og brakte problematikken ut i offentligheten.
Hun valgte å gjøre det på tross av de personlige omkostningene hun nok visste det kunne få. For henne førte det til ytterligere hat på sosiale medier, en mekanisme vi av og til ser, er at offeret får skylden. Men selv om saken ble avvist av retten, førte den til en omfattende debatt om lovens gråsoner, humorens rolle og ulike maktdynamikker. Rollen mediene spiller, ble også diskutert, særlig når det gjelder moderering av debatt og balansering av innhold. Institusjoner kan også gå i front, for eksempel Stopp Hatprat, Antirasistisk Senter, FRI, og enkelte kommuner og skoler.
Hvordan kan vi andre være støttespillere? Vi har gjennomført undersøkelser og intervjuer med både ofre og organisasjoner som kjemper mot hatprat. Forskningen er del av det fireårige forskningsprosjektet Socyti, som tar sikte på å utvikle et verktøy som ved hjelp av kunstig intelligens kan identifisere hatprat online. Resultatene er ennå ikke offentliggjort. Her kommer våre ti forslag til hvordan hver og en av oss kan gjøre en forskjell i kampen mot hatefulle ytringer:
1. Vi kan erkjenne at strukturell rasisme og mikroaggresjoner finnes, og at hver og en av oss, på tross av gode intensjoner, kan utstråle fordommer og rasisme. Dette kan hjelpe minoriteter til å få anerkjennelse for at deres opplevelser er reelle.
2. Vi kan la være å bortforklare, hvis noen påpeker at vi har gjort eller sagt noe dumt. Dette kan vi gjøre, selv om vi selv mener at det vi har sagt er en bagatell. Vi kan for eksempel si: Unnskyld, jeg tenkte meg ikke om.
3. Vi kan dele historier som balanserer eller gir et annet bilde enn hatefulle og stereotype fortellinger.
4. Vi kan forsøke å oversette hatefulle ytringer til det vi tror kan være en bakenforliggende motivasjon, for eksempel frustrasjon eller frykt. Da bidrar vi til at den som hater, lettere kan finne bedre ord neste gang.
5. Vi kan si tydelig (og gjerne vennlig) ifra om at vi ikke liker en sånn måte å snakke på, om vi hører hatefulle ytringer.
6. Vi kan sette oss inn i fakta, slik at vi kan komme med motargumenter, hvis vi hører hatefulle påstander.
7. I stedet for å stå og se på, kan vi stille oss sammen med offeret, ta til motmæle og eventuelt rapportere til rett instans, for eksempelansvarlig på den aktuelle arenaen, eller i noen tilfeller politiet.
8. Hvis det finnes en ukultur for eksempel på arbeidsplassen, og den ikke lar seg stanse ved at vi tar det opp direkte med de som står for den, kan vi varsle ledelsen.
9. Vi kan arbeide for innføring av en overordnet beredskapsplan mot hatprat i vår organisasjon eller arbeidsplass.
10. De av oss som har ansvar for barn og ungdom, kan bevisstgjøre oss det at vi er forbilder, gjennom respektfull oppførsel, åpen kommunikasjon, klare grenser, kritisk tenkning og positive møter med andre.
Det er en spenning mellom retten til ytringsfrihet og retten til beskyttelse mot diskriminering og hat. Uten den første, risikerer vi å miste muligheten til å delta i politiske prosesser og viktige samtaler i samfunnet. Men klarer vi ikke å kjempe mot demokratiets mørkeste konsekvenser, kan det også undergrave seg selv.
Les også: SSB-utredning: Uføre bør ikke tjene mer (+)
Les også: Hit bør du ikke reise hvis du vil unngå hetebølge i sommer (+)
