7. juli skriver E24 om regjeringens nye utvalg som skal anslå Norges klimaregning. Dette er i og for seg fantastiske nyheter, da dette arbeidet vil kunne gjøre det lettere å gjennomføre klimatiltak.
Spørsmål man burde stille seg, er om ikke et slikt arbeid er flere tiår forsinket, og om utvalgets arbeidsinstruks er uforenlig med de klima- og samfunnsutviklinger vi i nyere tid har sett?
Ytterligere grunn for å betvile utvalgets forenlighet med verdensutviklingen er regjeringens «Grønne bok», som har blitt sterkt kritisert for sin vaghet og mangel av tiltak, og som viser et stort fravær av forståelse for den større samfunnsøkonomiske konteksten klimakrisen er del av.
Jeg ønsker på ingen måte å kritisere utvalget før det har påbegynt sitt arbeid, men jeg ønsker å belyse hvordan de potensielt begrenses av det samfunnsøkonomiske og politiske mønsteret det springer ut fra.
Et symptom på metakrisen
Klimakrisen er et symptom på metakrisen. Metakrisen, også omtalt som «polykrisen», beskriver den bredden av utfordringer verdenssamfunnet i dag står ovenfor. Begrepet «meta» refererer her til at krisene stammer til noe under overflaten eller utenfor, noe som binder sammen disse utfordringene. World Economic Forum definerer den slik: «En klynge av gjensidig avhengige globale risikoer som skaper en sammensatt effekt, slik at deres samlede innvirkning overstiger summen av deres individuelle deler».
Klimakrisen er én av disse globale risikoene. Andre som kan nevnes, er tap av biologisk mangfold, ressursuttømming, økende samfunnsøkonomiske ulikheter og akselererende teknologier som kunstig intelligens. Det er viktig å merke seg at vi her snakker om risikoer som hver for seg er katastrofale risikoer, at alle disse risikoene er sammenkoblede, og behandling av disse enkeltvis vil i de færreste tilfeller adressere de underliggende problemene.
I enklest mulige trekk har metakrisen oppstått som følge av det geopolitiske mønsteret bygget rundt økonomisk vekst, en utvikling som ikke er mulig uten konsumpsjon av ressurser og energi. Konsumpsjon som nå har nådd høyder uforenlig med jordens endelige ressurser, og som allerede har drevet oss over flere planetære grenser.
Det er avgjørende at vi oppnår en felles forståelse for at enhver overgang til en verden etter fossile brensler ikke kun er et spørsmål om teknologi eller innovasjon.
Hvorfor stopper vi ikke veksten?
Hvorfor stopper vi ikke veksten? Enkle svar finnes ikke, men man kan peke på noen hovedtrekk som forklarer mye. Sentralt står «spillteoretiske feller» som oppstår mellom aktører i konkurranse om endelige ressurser. Ingen aktører kan gi fra seg ressurser eller muligheter på kort sikt, da det økonomiske insentivet for vekst vil føre til kortsiktig tap relativt til de andre aktørene.
Denne type kortsiktig vinning er kun mulig dersom man ikke regner inn kostnaden av eksterne konsekvenser på omgivelsene. Dette er noe den vestlige industrielle verden ikke har åpnet øynene for før de siste tiårene, som vår bruk av fossile brensler og klimakrisen er et klassisk eksempel på. Den type koordinering på tvers av alle aktører som kreves for å løse opp i en slik spillteoretisk felle, finnes ikke i vår tids geopolitiske klima som er preget av konflikt og tillitsmangel.
Helhetsbilder vil ikke kunne dannes i smale konsekvensutredninger. Det er selvsagt naivt å tro at vi vil kunne gjøre rede for alle konsekvenser, men noe langt bedre burde kunne forventes enn den opportunismen vi daglig ser gå på bekostning av millioner av liv i utsatte land, om ikke milliarder av liv i fremtiden. Det er avgjørende at vi oppnår en felles forståelse for at enhver overgang til en verden etter fossile brensler ikke kun er et spørsmål om teknologi eller innovasjon.
Tiltak
Dersom vi som samfunn skal kunne være beredte på de konsekvensene som de neste tår vil bringe med seg, er det underliggende vekstinsentivet vi må utradere. Dersom vi fortsetter å forvente vekstmuligheter, legger vi til rette for en videreføring av nøyaktig den samme opportunismen som ignorerer konsekvenser.
Tiden er nå inne for formildende og adaptive tiltak. Tiltak som kan la oss påvirke når og i hvor stor grad metakrisens konsekvenser utspiller seg, og som kan legge til rette for endring for de kommende generasjonene – samt utrede strategier for hvordan våre barn og barnebarn kan bygge den motstandsdyktigheten og evnen til samhold, samarbeid og naturbalanse som vil kreves.
Ingen vet hvordan en verden etter kapitalisme og fossile brensler kommer til å se ut, men dersom vi ikke klarer å skape den sammen, kommer ikke verden til å se ut som noe som helst for oss mennesker.
