Den økende ungdomskriminaliteten bekymrer både politikere og folk flest.
I Norge er den kriminelle lavalder 15 år. Det betyr at dersom man er under 15 år, er man ikke tilregnelig og har ikke forstått hva man har gjort.
Barneombudet skriver om kriminalitet og straff at for ikke å være tilregnelig må man enten være psykotisk, sterkt psykisk utviklingshemmet, bevistløs eller under 15 år.
Barnet må gis korreksjon tidlig. Det er lettere å endre adferden til en på 12 år enn en på nesten 15 år
Hvis noen hadde sagt at jeg som 14-åring var like utilregnelig som en bevistløs eller psykotisk person, ville jeg protestert på det sterkeste.
Hvis barnet er utilregnelig og i så måte uten ansvar, hvem har da ansvaret for handlingen?
Handlingen blir ikke mindre kriminell fordi om den er utført av en person under 15 år.
I diskusjonen om ungdomskriminalitet er det ett aspekt jeg synes mangler: Et barns rett til oppdragelse. I Lov om barn og foreldre § 30 heter det: «Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad».
Ungdomskriminaliteten er etter min mening en svikt i oppdragelsen av barna.
Ansvaret ligger i første omgang hos foreldrene, men i det større bildet er det vi som samfunn som svikter. Selv om det kan anses som et brudd på loven at barna ikke har fått en adekvat oppdragelse, tror jeg det er liten grunn til å straffe foreldrene.
Istedenfor bør foreldrene få hjelp til å oppdra barna.
Frihetsbegrensningen er ikke veldig forskjellig fra det foreldre vanligvis gir sine barn
Politiet ber om flere virkemidler. Men kanskje det er Barnevernet som trenger flere virkemidler?
Hva om et barn etter første gangs kriminelle handling, uansett alder, ble fulgt opp av Barnevernet på følgende måte: Både barn og foreldre får fotlenker. Så lenge barnet oppholder seg sammen med en av foreldrene, er alt i orden.
Og i tillegg har barnet tillatelse til å oppholde seg i et begrenset geografisk rom på gitte tider av døgnet. Går barnet utenfor området, utløses både en alarm hos Barnevernet og en fysisk lydalarm som gjør at det er lite attraktivt å bryte reglene.
Nærheten til foreldrene vil gi foreldrene mulighet til å gjennomføre plikten de har til å oppdra barnet. En slik modell vil også lettere kunne gi Barnevernet mulighet til å rettlede foreldrene.
Riset bak speilet for foreldrene er at dersom de ikke samarbeider, risikerer de å miste foreldreretten til barnet. Og så er det opp til Barnevernet å vurdere når barnet er skikket til å bli fri fra fotlenkene.
Barnet må gis korreksjon tidlig. Det er lettere å endre adferden til en på 12 år enn en på nesten 15 år.
Teknologisk sett er det sikkert noen utfordringer, men de bør det være mulig å løse.
Etter min mening er den frihetsbegrensningen som her er foreslått, ikke så omfattende at den strider mot Barneloven eller mot FNs Barnekonvensjon.
Frihetsbegrensningen er ikke veldig forskjellig fra det foreldre vanligvis gir sine barn. Forskjellen er bare at håndhevelsen er mer resolutt.
Les også: Å straffeforfølge en 13-åring er spesielt problematisk av to grunner
Les også: Gjenger rekrutterer ungdom over grensa: – En brutal strategi
Les også: Erna Solberg bidrar til mistenkeliggjøring av unge uføre
