Et nytt barnehage- og skoleår er i gang. For noen barn er oppstarten langt fra enkel, og en del utvikler sterk vegring. Så mange som over 50 % av autistiske barn utvikler høyt skolefravær.
Vi vet at økt støtte, sensitive og trygge voksne og god tilrettelegging motvirker fravær.
Men langt fra alle barn som trenger det, får dette. Det snakkes om en «autismebølge», når realiteten er at underdiagnostisering er et mye større problem.
Der autismediagnose i Norge gis til godt under 1 % av befolkningen, er sammenlignbare land som Storbritannia, USA og Australia alle over 1 %.
Særlig autistiske jenter identifiseres sent, og da gjerne etter årevis med symptomer på angst, depresjon og utbrenthet. Kan det være de går under radaren, fordi mange i BUP, PPT og barnehage og skole har foreldede oppfatninger om hva autisme egentlig er?
Mange forstår autisme som en kognitiv funksjonsnedsettelse som nødvendigvis innebærer lærevansker. Selv om det gjelder for noen på spekteret, gjelder det slett ikke alle.
Internasjonalt er det nå vanlig å omtale diagnosene/tilstandene ADHD, autisme og Tourettes under paraplybetegnelsen «neurodivergence» (nevrodivergens). Fellestrekket er en medfødt annerledes skrudd sammen hjerne, og har ingenting med patologi å gjøre.
Når vi ser på hva konsekvensene av å ignorere behovene kan være, har vi ikke råd til å fortsette i det samme sporet.
For mange nevrodivergente barn er barnehage og skole krevende arenaer å være i, blant annet på grunn av deres økte sensitivitet for lyder, lukter, og også følelsesmessige stemninger. Stadige krav til raske skift i aktivitet er også vanskelig for dem.
Disse personlighetstrekkene gjelder uavhengig av øvrig funksjonsnivå og intellektuelt nivå.
Det er lett å tenke at et barn med mye ressurser, uten noe påfallende atferd, bare må skjerpe seg og ta seg sammen.
Konsekvensen av denne tankegangen er barn som ikke blir sett og hørt for sine naturlige behov, og som ikke vil være der de føler seg utrygge.
Når vi ser på hva konsekvensene av å ignorere behovene kan være, har vi ikke råd til å fortsette i det samme sporet. Langvarig skolefravær og dårlig helse er svært alvorlig for samfunnet, for familien det gjelder, og ikke minst for barnet selv.
Et nevrodivergent barn uten lærevansker trenger ikke nødvendigvis et koppel av folk og masse planer og strategier for å ha det bra.
Enkle grep kan være nok – som planlagt skjerming i løpet av dagen, kunnskap og forståelse hos de voksne rundt om sensitivitet og nevrodivergens, bedre tid på overganger for å nevne noe.
Og barnet må bli tatt på alvor og lyttet til – ofte er disse barna svært selvstendige og kreative hvis det gis rom for det.
Dette arbeidet må starte i barnehagen, der nå de fleste nevrodivergente barn er store deler av sitt hverdagsliv.
Man kan spørre seg om det er nødvendig med diagnose på disse barna. Hadde verden vært et ideelt sted, så nei, da ville en grunnleggende forståelse og tid for barns forskjellighet vært nok.
Men med de knappe ressursene og stadig utskifting av ansatte, og samfunnets krav til barnehage for alle barn, er diagnose det som må til for tilrettelegging.
Da må forståelsen av autisme oppdateres, også hos de som diagnostiserer.
Les også: «Hanne leser fortsatt litt sakte» skrev læreren i min blå vurderingsbok. År etter år.
Les også: Jeg håper at lærere aldri slutter å diskutere vanskelige temaer
Les også: Vi må snakke om abort
