I et innlegg i Dagsavisen 31. august begrunnet jeg hvorfor jeg mener at det såkalte Avkommersialiseringsutvalget er på ville veier. I et innlegg 9. september hevder Odd E. Rambøl at jeg tar feil. Jeg mener at det er Rambøl selv som bommer.
Rambøl ser ikke ut til å skille mellom offentlig finansierte og privatfinansierte velferdstilbud når han hevder at de private bare etablerer seg på vestkanten. Påstanden er både irrelevant og feil.
Et helprivat helsetilbud, som for eksempel Dr. Dropin, har kanskje en tendens til først å etablere seg i sentrumsnære områder.
Men mandatet til Avkommersialiseringsutvalget handler ikke om helprivate tilbud. Det handler kun om skattefinansierte velferdstjenester, og da blir påstanden også feil: Det er private barnehager til makspris i hele Oslo, og det er private asylmottak i hele landet.
At det ikke er et like variert tilbud i tynt som i tett befolkede områder i landet gjelder uansett hvem som driver tjenestetilbudet.
Og dersom driften av noen av sykehjemmene i for eksempel Oslo, Bergen eller Trondheim blir overlatt til private, vil de kunne være lokalisert hvor som helst i byen.
At det ikke er et like variert tilbud i tynt som i tett befolkede områder i landet gjelder uansett hvem som driver tjenestetilbudet.
Rambøl er også opptatt av at vi har begrenset med fagfolk. Det er nok riktig, men det blir jo verken flere eller færre av at noen jobber i privat drevne velferdstilbud. Så lenge fagfolkene forblir i sektoren, er de med på å dekke behovet.
Men flere velferdstilbydere kan bidra til å styrke rekrutteringen til velferdsutdanningene og -yrkene. De fleste ser det nok som en fordel, og ikke en ulempe, at det er flere arbeidsgivere å velge blant.
I en undersøkelse som ble gjort blant sykepleiere, svarte 71 prosent at når både private, ideelle og det offentlige tilbyr helsetjenester, gir det sykepleiere flere valgmuligheter når det gjelder arbeidssted og arbeidstider.
Til sist prøver Rambøl å «bevise» at barnehager som er drevet av private, kommersielle aktører ikke er best. Hva han vil frem til, er ikke godt å si.
Ikke reparer det som virker, er det noe som heter, og barnehagesektoren bør være et godt eksempel.
Faktum er at cirka halvparten av barnehageplassene i Norge er drevet av private. Det er en langt høyere andel enn i våre naboland. Likevel er norske barnehageforeldre generelt mer tilfreds med barnehagetilbudet enn foreldre er i de andre skandinaviske landene.
Den forskningen vi har, klarer ikke å påvise systematiske forskjeller mellom offentlige og private barnehager. Ulike brukerundersøkelser viser at de private barnehagene gjennomgående er på nivå med eller er litt bedre enn de kommunale barnehagene.
I gjennomsnitt er foreldre med barn i private barnehager to–tre prosentpoeng mer tilfredse enn foreldre til barn i kommunale barnehager.
Det fins lite informasjon om forskjellen mellom private ideelle og kommersielle barnehager. Men den informasjonen vi har, kan tyde på at ideelle scorer best, at kommunale får lavest score, og at de kommersielle plasserer seg mellom disse gruppene.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
«Ikke reparer det som virker», er det noe som heter, og barnehagesektoren bør være et godt eksempel: Som en følge av barnehageforliket mellom SV og Fremskrittspartiet tidlig på 2000-tallet, der de ble enige om makspris og likebehandling av private og offentlige aktører, fikk vi barnehagereformen, som alle partier til slutt var med på.
Den førte til at vi raskt fikk full barnehagedekning, økt mangfold i barnehagetilbudet og større brukertilfredshet enn kanskje noe annet land.
Ingen er mot at det foretas justeringer i rammebetingelser. Men hvorfor en slik suksess skal «repareres», eller hvorfor det er rimelig å fase ut de kommersielle barnehagene nå, må man nesten være sosialist for å forstå.
