Datteren min er 15 måneder. I august begynte hun i barnehagen.
«Hei! Der er du! Vi har venta på deg!» Nærkontakten til datteren min strekker ut armene idet vi kommer inn døra til barnehagen. Hun smiler bredt.
Jeg våkna for 15 minutter siden, etter en natt med hyling hver andre time. Er det tenner? Sulten? Syk? Sovet for lite? Sovet for mye? Hvem vet, vi har i alle fall akseptert at vi trolig aldri vil få svaret.
Men nå venter frokost i barnehagen. Små skorpeløse skiver med ost, leverpostei og skinke plukkes opp av barnehender.
Jeg kunne ha spist frokost med datteren min. Levert seint. Jeg skulle uansett ha hjemmekontor.
Men jeg gjorde det ikke. Jeg valgte å spise skiva mi med syltetøy i stillhet, uten lyden av en ettåring som ser mamma spiser noe hun heller vil ha. Lese aviser på nettbrettet, uten datteren min som trykker bort artikkelen før jeg er ferdig.
Det å få en pause fra å være mamma, er nettopp det som gir meg overskudd til å være en god mamma.
I forrige uke skrev interesse-nettverket Små barns beste et debattinnlegg der de talte mot at de minste barna burde være i barnehagen.
«Små barn er i barnehagen slik at flertallet skal ha råd til å betale for en livsstil få andre i verden er forunt, en livsstil som ikke er bærekraftig», skrev de.
Er vi egoistiske foreldre, som ofrer ungen vår til fordel for dyre ferier og en flottere bil?
Ja til det første og nei til det andre.
Jeg er egoistisk som sender ungen min i barnehagen. Men det er ikke fordi jeg vil bade i alle pengene jeg casher inn på jobb, men fordi jeg vil være noe annet enn bare mamma. Den identiteten er tross alt ganske ny.
Jeg vil ha andre relasjoner, samtaler, oppleve mestring og utvikle meg som menneske.
Det å få en pause fra å være mamma, er nettopp det som gir meg overskudd til å være en god mamma.
Og vi trenger virkelig overskuddet. Vi har det største sykefraværet i verden, og psykiske plager er blant hovedårsakene. Størst er økningen av kvinner og unge. Nav-lege Marit Hermansen sa i september til NRK at stadig flere sykemeldes grunnet lettere psykiske lidelser.
«Det er veldig knyttet til livshendelser. Det er unge folk som møter på ting i livet som gir dem stressreaksjoner, søvnvansker, og at de opplever å ikke klare å gjøre det de skal.»
Barnehagen er ikke til for de yngste, mener Små barns beste. «Den er til for foreldrene». Kan den ikke være til for begge? Det å ha ungen i barnehagen fordi man får overskudd av å jobbe, er ikke det samme som at ungen mistrives i barnehagen.
«De yngste barna har ikke behov for gruppeomsorgen som tilbys i barnehagen, for «sosialisering» med andre barn, og timevis borte fra sine nærmeste (...) Praksisen med tidlig barnehagestart og omfattende institusjonalisering er et resultat av, og en forutsetning for, velferdsstatens og overflodssamfunnets fremvekst og evige vekst», skriver de.
Unger er forskjellige, men for oss ble det tidlig klart at ungen vår liker folk. Var vi hjemme med lekene, var tålmodigheten kort og klagingen satt løst. Ute i byen eller under lek med andre barn lyste jenta vår opp. Hun var smørblid, tullet med folk på toget, og vinka med de små nevene sine til alle som så.
Barnehagen er ikke til for de yngste, mener Små barns beste. «Den er til for foreldrene». Kan den ikke være til for begge?
Har du prøvd å holde en ettåring underholdt en hel dag – hver dag?
Det har jeg. Fordi mannen min ble syk, overtok jeg hans del av foreldrepermisjonen. I 13 måneder var jeg hjemme med datteren min. Da mine barselvenner begynte på jobb igjen, og kunne kle seg i «ute blant folk»-klær igjen, fortsatte jeg i min husmor på 50-tallet-tilværelse.
Barnehagestart var frelsen.
Ikke misforstå, jeg elsker å være sammen med datteren min. Men det burde være helt unødvendig å si.
Det er ingen motsetninger mellom å trives med barna sine, men trenge noe annet utenom.
Mannen min har en pulsklokke. Grafen over stressnivået er blodrød fra vi henter i barnehagen til jenta har lagt seg. Det er slitsomt å ha en ettåring. Veldig fint, men også veldig slitsomt.
Unger blir stressa av mange relasjoner, konkluderer en studie Små barns beste viser til.
Det er stressende å lære seg å omgås andre mennesker. Tolke andres ansiktsuttrykk, dele leker og delta i nye opplevelser. Men det er også essensielt for utviklingen.
Unger har alltid hatt mange relasjoner, enten vi kaller det barnehage, storfamilien som bodde rundt gårdstunet eller de andre ungene i blokka.
Til og med oldeforeldrene i familien vår fikk hjelp med ungene. En jente i grenda flytta inn, og ble vel det som i dagens ordbruk kan kalles «nærkontakt» for ungene.
Da jeg var liten var det vanligere med dagmamma. En dame i nabolaget som hadde en unge, og som like gjerne kunne ta vare på noen flere. Da tror jeg heller jeg foretrekker spesialpedagogene Kristin og Nina, med statlige krav til velferd og ukeplaner i ermet.
Barnehagen trenger vi. Det vi virkelig ikke trenger, er mer dårlig samvittighet.
