Vi er nødt til å snakke om pårørende. Og litt om frivillighet. Ikke dagens, men morgendagens.
De pårørende blir tildelt en framtredende rolle i framtidas omsorgsarbeid. Vi finner dem nevnt i alt fra planer til stortingsmeldinger.
Når det blir mindre penger og personell, må pårørende og frivillige ta ansvar – slik lyder refrenget.
De er løsningen på utfordringer knyttet til velferdsstatens bærekraft i møte med en aldrende befolkning. Den uformelle omsorgen skal holdes på dagens nivå, og helst økes.
Det finnes bare ett stort problem med denne strategien – den mangler rot i virkeligheten.
For hva vet vi egentlig om framtidas pårørende? Ikke stort, men det blir langt færre av dem! Forskning gjort ved Universitetet i Tromsø viser at de fleste kommuner vil oppleve et markant fall i antall tilgjengelige pårørende og frivillige i årene framover. Den såkalte familieomsorgskoeffisienten, altså uttrykket for potensiell omsorgsevne i familiene, faller til under halvdelen fra 2018 til 2040.
Vi blir langt færre pårørende i framtida som må gjøre et langt større omsorgsarbeid enn i dag.
De unge eldre, som bidrar mest til dagens pårørendearbeid, er nemlig selv den såkalte eldrebølgen, altså framtidas eldre som de yngre generasjonene må ta vare på. Og de yngre generasjonene er langt færre i antall.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Vi blir altså langt færre pårørende i framtida som må gjøre et langt større omsorgsarbeid enn i dag.
Hva vet vi egentlig om det omsorgsarbeidet pårørende gjør i dag? Langt mer! Vi vet at pårørende utfører omtrent like mye omsorgsarbeid som de offentlige helse- og omsorgstjenestene.
Vi vet at ordningene som er bygget for at pårørende skal kunne ta på seg et slikt arbeid, er utilstrekkelige. Vi vet at mange pårørende sliter seg ut, blir syke, og havner utenfor arbeidslivet.
Ideen om at pårørende i framtida skal ta på seg mer omsorgsarbeid, strider også mot andre mål som stadig fremmes høylytt i det offentlige ordskiftet. Ifølge ledende politikere, må flere i framtida jobbe mer og lenger.
Hvordan skal så folk klare å arbeide mer, samtidig som de tar på seg mer pårørendeansvar? Og hvor mye pårørendeansvar vil de unge eldre ta på seg når de må stå lenger i jobb?
La oss gjøre en kort stopp innom frivilligheten før denne teksten tar slutt. Hvis det er noen, bortsett fra pårørende, som skal redde oss ut av penge- og personellkrisen, så er det frivilligheten.
Det finnes ingen grenser for hva de frivillige skal brukes til. Men det er tydelige grenser for hvor stor ressurs de kommer til å bli.
De skal inn i eldreomsorgen og skolene, arrangere aktiviteter for eldre og de unge, engasjere seg mot ensomhet, for tidligere rusbrukere og folk med psykisk uhelse.
Ja, det finnes ingen grenser for hva denne ressursen skal brukes til. Men det er tydelige grenser for hvor stor ressurs de kommer til å bli. Vi snakker nemlig nok en gang om de unge eldre – den gruppa som i størst grad engasjerer seg i frivillig arbeid.
Og det blir færre av dem i årene framover.
Dette går bare ikke opp! Nå må vi reise en seriøs debatt om hvordan vi skal organisere framtidens omsorgsarbeid – basert på realisme heller enn ønsketenkning og fantasier.
Mye tyder på at vi går mot ei framtid der pårørende og frivillige kommer til å gjøre en mindre del av omsorgsarbeidet, og ikke mer.
