Formuesskatt, exit-skatt og grunnrente har ført til at Norges «viktigste» samfunnsborgere har rømt landet, mener mange. «Ikke flytt tilbake», er rådet de får av Fremskrittspartiets Tor Mikkel Wara, forhenværende spinndoktor.
Hvordan skal det gå med oss i steinrøysa langt mot nord når de kloke hodene emigrerer? Det blir ikke noe nytt Spotify fra Norge av slike håpløse rammebetingelser, hevdes det.
Men har det slått noen at det forferdelige presset i norsk økonomi kanskje ble redusert av at disse flinke folka tok en for laget da de flyttet til Sveits? Antagelig en liten overdrivelse, men allikevel. Selveste ypperstepresten blant våre innovatører og Norges rikeste, Kjell Inge Røkke, tok i alle fall sin hatt og dro.
Sammen med ham og de andre kloke emigrantene ble visstnok landets skaperkraft lagt i ruiner.
Hva er det egentlig som rører seg i tankene til næringslivets fanebærere og kommentariat? Hvor kommer de høye og store tankene fra? Hvilke geniale og verdensrevolusjonerende teknologier kommer egentlig fra Norge, og hva er vi nordmenn internasjonalt anerkjent for?
Ostehøvelen, som ble utviklet av møbelsnekker Thor Bjørklund, er fra Norge. Og lenge trodde mange at bindersen ble funnet opp av nordmannen Johan Vaaler.
Den moderne typen, som er mer funksjonell enn Vaalers variant og kjent for sin ovale form, hadde vært i bruk mange tiår tidligere i USA. Men Vaaler er likevel ofte kreditert som oppfinneren av binderskonseptet. Her i Norge vel å merke.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Men hva har vi ellers på skrytelista? Det meste vi har drevet med her i landet, er vel heller noe vi helst ikke vil ha anerkjennelse for. I stor grad handler det om naturressurser og råvarer.
I stor stil har vi tømt verdenshavene for hval. Rovfiske har gjort enkelte nordmenn så rike at de ikke kan bo her lenger. De siste tiårene har vi klart å rasere verdens beste lakseelver, og nå skal vi gå løs på havbunnen med like stor iver.
Uansett hvor gode rammebetingelser vi hadde hatt, kunne aldri Google, Nvidia, Apple, Facebook eller Amazon blitt født i Norge. Vi har det rett og slett i oss.
Innen energisektoren har vi lagt våre naturlige vannveier i rør, selv om vi sett i ettertid trolig har fart ganske varsomt fram her. Men nå skal naturen teppebombes med vindturbiner. Selv om vi er verdens største vindkraftprodusent per innbygger, skal vi bygge ned norsk natur i EU-samarbeidets navn.
Fra før har vi visstnok verdens «reneste» olje- og gassproduksjon, og vi har rike skipsredere som nærmest har oppført seg som sjørøvere opp gjennom historien.
Så hvordan Frps Tor Mikkel Wara kan komme opp med ideen om at vårt fantastiske næringsliv skal innovere noe banebrytende som hele verden vil bejuble, er en gåte for mange vil jeg tro.
Det er lite trolig at Norge vil oppleve et «månelandingsøyeblikk». I alle fall ikke basert på investeringer fra innovatørene som har flyttet til Sveits.
Når næringslivet i Norge drar i gang nye konsepter, er det tanken om rikdom og profitt som er hovedmålsetningen.
Men kopiering har vi prøvd. Nevnte Spotify hadde tidligere en norsk konkurrent på 2000-tallet. Tjenesten WiMP – nå Tidal – tok opp kampen med norsk entusiasme og pågangsmot. Det varte ikke lenge før tjenesten ble solgt ut av landet, og Tidal er nå en tjeneste for spesielt interesserte.
Dette hadde lite med skatt å gjøre. Snarere var det vel kortsiktighet og den norske «pølsa og penga-mentaliteten» som slo inn.
Uansett hvor gode rammebetingelser vi hadde hatt, kunne aldri Google, Nvidia, Apple, Facebook eller Amazon blitt født i Norge. Vi har det rett og slett i oss. Disse selskapene ble startet opp med et helt annet tankesett enn næringslivet i Norge har.
Når næringslivet i Norge drar i gang nye konsepter, er det tanken om rikdom og profitt som er hovedmålsetningen. De største virksomhetene i verden hadde som hovedmål å skape noe som gjorde verden bedre og enklere. De hadde et brennende ønske om å forandre verden.
Å kreve inn høyere og høyere skatter for å kaste penger etter et næringsliv som slenger seg på ethvert profitt-tog, er neppe bærekraftig.
Hovedmotivet til Steve Jobs, Larry Page eller Sergey Brin var aldri profitt, men konsekvensen av deres energiske innsats ga enorme økonomiske resultater. Hva som er målet til disse selskapene nå, er en annen sak.
Vårt skatteregime er uansett viktig å diskutere, og de fleste blir nok aldri fornøyde. Men å kreve inn høyere og høyere skatter for å kaste penger etter et næringsliv som slenger seg på ethvert profitt-tog, er neppe bærekraftig. Spesielt når næringsaktivitetene i hovedsak handler om å rasere naturen vi alle er avhengige av.
Kanskje vi heller burde stille spørsmål ved den fremste kompetansen til våre rike og kloke hoder? Finnes det noe mer der enn bare jakt på subsidier, statsstøtte og skattelette?
Problemet med landets fantasiløse grønne innovasjon, er at batteri- og hydrogenfabrikker om noen år kommer til å bli stående som gravmonumenter over en mislykket miljøpolitikk.
WiMP greide tross alt kunststykket å bli solgt til utlandet. Nå om dagen flyr ikke akkurat internasjonale investorer ned dørene til Northvolts batterieventyr i Sverige.
Tor Mikkel Wara har med andre ord ingen grunn for sin nesegruse beundring av innovasjonsevnen til norske kapitalister. Hadde velferdskapitalistenes skaperevne også vært tema her, ville det hele bare blitt nitrist lesing.
