Diskusjonen om legalisering av dødshjelp i Norge blusser opp med stadig kortere mellomrom, og det er stort sett velbegrunnede argumenter på begge sider.
Men denne diskusjonen trenger kontekst. Med det mener jeg at spørsmålet om dødshjelp må ses i sammenheng med et større bilde og en forståelse av hvordan og hvor døende mennesker tas hånd om i dag.
Med en befolkning på ca. 5,5 millioner var det i 2023 nærmere 44.000 dødsfall i Norge. Over 80 prosent av disse dødsfallene skjedde på helseinstitusjoner. Befolkningsframskrivinger viser at i 2050 kan befolkningen være på rundt 6 millioner, og antall dødsfall kan være rundt 60.000.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Hvor og hvordan skal alle disse menneskene dø? Som Helsepersonellkommisjonen uttrykkelig har slått fast, vil det være begrenset tilgang på helsepersonell fremover, og det vil være nødvendig med tydelige prioriteringer.
Hvem vil prioritere omsorg og lindring til alvorlig syke og døende mennesker i fremtiden? Hvem skal være hos den som skal dø?
Et argument mot legalisering av dødshjelp er at de fleste alvorlig syke og døende kan få god medisinsk og menneskelig lindring for smerter og angst. Men hvem skal gi denne lindringen i årene som kommer?
Helsepersonellkommisjonen argumenterer for å øke befolkningens helsekompetanse slik at folk flest blir i bedre stand til å ta vare på egen helse.
Et slikt folkehelseperspektiv har også sin plass i diskusjoner om hvor og hvordan vi skal dø nå – og i en fremtid med langt flere eldre døende med stort omsorgsbehov.
Relasjoner og gode nettverk rundt den døende kan, i alle fall til en viss grad, erstatte helsepersonell.
I tillegg til helsekompetanse vil det være nødvendig med høyere grad av kompetanse på døden (death literacy) blant folk flest.
Kanskje må vi alle lære oss mer om døden – få mer kunnskap om dødsprosessen og dødsleiet. Og kanskje må vi bygge opp mer mot, slik at vi kan stille opp når noen vi kjenner skal dø.
Relasjoner og gode nettverk rundt den døende kan, i alle fall til en viss grad, erstatte helsepersonell.
Det finnes ingen enkel oppskrift på hvordan dette skal skje, men det finnes allerede lokale initiativ der nettopp døden-kompetansen øker.
For eksempel tilbyr Røde Kors våketjeneste flere steder i landet, der frivillige tilbyr medmenneskelig nærvær – og jeg vil tilføye; lærer om og får forståelse for døden.
Det kan også bidra til nye perspektiver i debatten om dødshjelp.
