Motstandskvinnene, usynlig i krig og fred.
De ble ikke anmodet til å snakke – de er ikke en del av historieskrivingen.
Ikke fikk de delta på alle paradene i fredsdagene, det sømmet seg ikke for kvinner å delta, uansett hvor mange de hadde hatt under sin kommando under krigen, eller hva de hadde bidratt med i motstandsarbeidet.
Torsdag, denne uken åpent utstillingen «Kvinnene på Grini – motstand, fangenskap og taushet». Over 2.000 kvinner var fanger på Grini i løpet av krigsårene under svært krevende soningsforhold.
Må det en Sigrid Bonde Tusvik til, for at kvinnene skal bli kjent?
31. oktober skrev Sigrid Bonde Tusvik en kronikk i Dagsavisen der hun etterlyste flere filmer om kvinnenes innsats under krigen. Plutselig var temaet på alles lepper.
Men fortielsen av kvinnelige krigshelter gjentar seg den dag i dag, både i Midtøsten og i Ukraina. President Zelenskyj snakker om gutta ved fronten, men 10% av guttene er kvinner.
Hva var det motstandskvinnene bidro med?
Gunnar Sønsteby fremhevet kvinnenes innsats, som betydde alt for hjemmefronten.
De var dyktige, modige og visste hva de risikerte hvis det gikk galt.
De fungerte som etterretningsoperatører, kurerer, transporterte sprengstoff, skaffet dekkadresser og mat. Bemannet lyttestasjoner lang kysten, produserte og distribuerte illegale aviser.
Tungtvannsaksjonen på Vemork – sabotasje mot Norsk Hydro på Rjukan, ble utført av modige og etterpå høyt dekorerte menn. Godt kjent fra krigshistoriens mange bøker og filmer.
Men Sigrid Green er ukjent.
Hun vokste opp i Skottland sammen med sin far og norskfødte mor. Som barn besøkte hun flere ganger fabrikken, som var ledet av hennes onkel. Sigrid tjenestegjorde for britisk etterretning, og siden hun var tospråklig med områdekjennskap, ble hun utlånt til den norske motstandsbevegelsen for å samle inn informasjon om Tungtvannsfabrikken.
Hun avslo å reise med en fly, hun ville ikke hoppe ut i fallskjerm. Hun ble overført til Norge med en britisk ubåt. Kvinner hadde ikke adgang til britiske undervannsbåter, så hun var utkledd og opptrådde som en ung gutt.
«Kvinnelisten» var blodig alvor, som kostet både liv og helse. For mange kostet det, helt feilaktig, deres gode rykte.
Etter to måneders innhenting av etterretninger på Rjukan, tok hun seg på egen hånd derfra til Stockholm for å bli transportert videre til London.
Der fortsatte hun tjenesten på Bletchley Park som kodeknekker ved hjelp av britenes beslaglagte tyske Enigma kodemaskiner. Hun ble hedret for innsatsen av statsminister David Cameron i 2010.
Hun døde 12 oktober i 2012.
Hvem var motstandskvinnene?
Navnene på over 1.000 kvinner er registrert. Sterke historier som beskriver mangfoldet av de som bidro – kvinner fra hele landet.
Alderen var mellom 16 og 25 år, noen enda yngre – men også godt voksne kvinner.
Det var målrettet rekruttering av kvinner som jobbet i virksomheter overtatt av okkupasjonsmakten, og fagbevegelsen. Felles for dem alle var troen på et fritt Norge og viljen til å sloss for saken.
Det ble kalt kvinnelist når kvinner ble disponert som «honningfeller» eller «beordret» til å fraternisere med fienden.
«Kvinnelisten» var blodig alvor, som kostet både liv og helse. For mange kostet det, helt feilaktig, deres gode rykte.
Hvorfor blir kvinners innsats under krigen underkommunisert?
Det er flere årsaker til fortielsen. Mange av historiene er så grusomme, at de lenge unnlot å fortelle om dem.
De beskytter hverandre mot den bannlysende og fordomsfulle holdningen som deler av befolkningen viser mot kvinner i det første fredsåret, enten de har vært observert i nærheten av en tysker eller har jobbet for okkupasjonsmakten på oppdrag fra motstandsbevegelsen.
Enkelte opplevde et krav fra sine nærmeste om ikke å motta Deltakermedaljen, men å fortrenge og tie.
Fordømmelse og hat kommer også fra egen familie. Enkelte opplevde et krav fra sine nærmeste om ikke å motta Deltakermedaljen, men å fortrenge og tie. Dette presset, og manglende oppfordringer til å fortelle sine historier, gir ikke næring til selvhevdelse eller anerkjennelse. De ønsket bare å ha et normalt liv.
Mangelfull anerkjennelse av innsatsen utløste en fordømmelse og raseri mot kvinner som har blitt forelsket og tilbudt sin seksualitet til tyskerne.
Snauklipping, avkledning, terrorisering, isolering, utestengelse, deportering, fratatt statsborgerskapet og voldtekter blir legitimert av flokkmentaliteten til pøblene som opphever seg selv til dommere over kvinnene, uten rettssak. Mobbens atferd forsterker angsten, og mange holder kjeft om krigsdeltakelsen.
Glemt var verneplikten innført for kvinner under krigen og kvinners innsats i motstandsarbeidet og for freden. Det er nok en vesentlig årsak til at flere kvinner holdt kjeft om innsatsen under krigen, selv med fare for at grusomhetene blir glemt før de blir kjent.
Kvinnene vil ikke utsette andre for de følelsene de sliter med, vil ikke påføre andre sin egen angst. Dessuten kan det være at de har oppfattet og husker annerledes enn andre. Hvem eier sannheten?
Det er flere aspekter av krigen som må løftes for å få frem helheten i vår krigshistorie. Mye er uoppgjort i Norge om krigen. Hardest gikk det utover kvinnene.
Nå er det på overtid å belyse de ukjente historiene som ikke har blitt fortalt. Det er mange historier fra krigen var så grusomme at kvinnene ikke fortalte.
De trodde ikke noen ville tro dem.
---
Om skribenten:
- Forfatter av boken «Usynlig i krig og fred - Motstandskvinnen Solveig Lystad»
- Pensjonert oberst med erfaring fra internasjonale militære operasjoner for Forsvaret i FN og NATO, og sivile humanitære oppdrag for Norges Røde Kors og Utenriksdepartementet i Midtøsten og på Balkan.
---
