Den 28. november er det 30 år siden folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap og torsdag denne uken også 30 år siden Arena, senter for Europa-forskning ved Universitet i Oslo ble startet.
Det har vært år med en rivende utvikling i europeisk samarbeid. Norge har tjent godt på EØS-avtalen, som gir friksjonsfri adgang til EUs indre marked. Problemet er at den var laget for en mindre farlig verden og et mindre EU.
Siden 1994 har det her til lands vært vekst og velstand over hele linja. Men ingen vekst uten fred og stabilitet, og det kommer ikke av seg selv. Nasjonalisme skaper ufred, det gjør også stater som står på sin rett. I Europa er det krigshissende system av stater temmet.
Det startet i 1951 da seks land stolte så mye på hverandre at de kunne sentralisere kontrollen over krigens maktmidler. Med Kull- og stålunionen ble kontrollen med krigens produksjonsmidler overdratt til en overnasjonal instans – til «The High Authority», som senere ble til den mektige EU-kommisjonen.
Statene skulle miste muligheten til å gå til krig. Etter hvert som den europeiske integrasjonsprosessen skred framover, med flere institusjoner og overnasjonale bindinger, med euroen og det indre marked, ble samarbeidet låst inne. Ingen flere totalitære eksperimenter, heller nedbygging av fiendebilder og heroiske mentaliteter.
EUs medlemsstater har overført suverenitet til en enhet som kan fatte beslutninger som binder dem selv. Borgerne har kontroll gjennom medlemskap i de lovgivende organene, i det regjerningssammensatte Rådet og det folkevalgte Parlamentet. Kommisjonen, Domstolen og Sentralbanken befester systemet.
Det er merkelig at Norge kan rage høyt på demokratimålinger når landet har utstasjonert store deler av lovgivningen til en organisasjon det ikke er medlem av.
Statene kan ikke lenger ta retten i egne hender, eller bruke trusler om gjengjeldelse ved avtalebrudd, men må løse sine mellomværender i politiske og rettslige organer. I Europa er det nå på plass et stabilt rammeverk for problem- og konfliktløsning som underskriver på den demokratiske rettstats prinsipper.
Integrasjonsprosessen stabiliserte demokratiet i medlemsstatene. Den muliggjorde kollektiv handling og løftet demokratiprinsippene opp til det europeiske nivå. I motsetning til hva som er tilfelle med mellomstatlige relasjoner generelt – hvor makta rår – blir beslutningene i EU fattet på en lignende måte som i nasjonalstatene.
Vi kan derfor snakke om et demokratisk overskudd i Europa.
Problemene oppstår når en forsøker å få adgang til EUs indre marked uten å være medlem. Det fikk britene smertelig erfare etter Brexit, og det erfarer også EØS-medlemmer.
Medlemskap i det indre marked krever like konkurransevilkår, like regler og et organ for tvisteløsning. Partene må respektere reglene og godkjenne EU-domstolens overhøyhet. Derfor må Norge ta inn de direktiver og forordninger som gjelder for det indre marked. Det skjer gjennom EØS-komiteen.
Det er her Norges demokratiske underskudd oppstår.
Norge må ta inn lover som verken norske myndigheter eller norske borgere har vært med på å lage. Formelt står EØS-landene fritt til å si opp avtalen, men det vil koste. Norge kan ikke si nei til direktiver uten å måtte ta i betraktning reaksjoner fra EUs side, så det har ikke skjedd. Til det står for mye på spill.
Det å underlegge seg en slik organisasjon uten medlemskap, hvor en godtar å godta andres beslutninger på ubestemt tid, er å gi opp sin rett til selvbestemmelse.
Det er merkelig at Norge kan rage høyt på demokratimålinger når landet har utstasjonert store deler av lovgivningen til en organisasjon det ikke er medlem av. Nordmenn har ikke muligheter for medbestemmelse over mange av de beslutninger som berører dem.
Kjetil B. Alstadheim hevder i sin bok «Alle tok feil» på side 176 at all suverentitsavståelse «skjer innen folkestyrets rammer». Mon det.
Rett nok ble EØS-avtalen vedtatt med det nødvendige flertall, men det var etter en paragraf i Grunnloven som sa at Stortinget kan overføre myndighet til «en international Sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til på et saglig begrensæt Omraade».
Nå er verken Norge blitt EU-medlem eller EU en organisasjon med begrensete oppgaver. På side 103 hadde imidlertid Alstadheim allerede innsett at EU er en overnasjonal organisasjon med en stor dagsorden.
Det å underlegge seg en slik organisasjon uten medlemskap, hvor en godtar å godta andres beslutninger på ubestemt tid, er å gi opp sin rett til selvbestemmelse.
Det er slående hvordan sikkerhetsbegrepet nå innlemmes, selv om forsvars- og sikkerhetspolitikk er langt unna det EØS-avtalen dekker.
Det indre marked har store effektivitetsfortrinn. Blir et produkt godkjent i ett land, blir det godkjent i hele EØS/EU-området. Men EU utvikler seg og bruker nå markedet på nye måter som utfordrer EØS-avtalen.
Prinsippene om fri bevegelse, beskyttelse av grunnleggende rettigheter og ikke-diskriminering setter seg gjennom på stadig flere områder, med konsekvenser for EØS.
EU-domstolen har nå slått fast at i det indre marked må EØS-landene behandles likt med EU-landene. EØS-medlemmene har et spesielt forhold til EU utover økonomisk og kommersielt samarbeid. Dette skaper vanskeligheter for EØS-avtalen, som oppfattes å være sektorspesifikk og formelt avgrenset.
For EU er markedet et middel, ikke et mål i seg selv. Det viser seg i måten EU utvikler sin politikk, sine reguleringer og sine redskaper på. Stadig flere hensyn bygges inn i markedet. Man får pakker med tiltak som spenner over mange sektorer.
EUs indre marked var laget for en mindre og mer stabil verden. I dag er situasjonen radikalt endret.
Det er slående hvordan sikkerhetsbegrepet nå innlemmes i økonomiske og digitale saksforhold, handel og investeringer, selv om forsvars- og sikkerhetspolitikk er langt unna det EØS-avtalen dekker.
Det var ikke akkurat dette man så for seg da EØS-avtalen ble vedtatt for 30 år siden. De nye realitetene gjør det vanskelig for en regjering med EØS/EU-motstandere i sin midte. Direktiver blir forsøkt splittet opp og/eller satt på vent. Fornybardirektivet og striden om den fjerde energipakken er aktuelle eksempler.
Dette er risikabelt, som det heter i et notat fra EFTA-statenes faste komité, ettersom sendrektighet truer homogeniteten i det indre markedet og kan bli møtt med mottiltak.
Komiteen foreslår et helthetlig perspektiv på disse sektorovergripende tiltakene. Spørsmålet er hvem som skal stå for et slikt perspektiv. Kandidater glimrer med sitt fravær.
EUs indre marked var laget for en mindre og mer stabil verden. I dag er situasjonen radikalt endret. Sikkerhetspolitikken er tilbake med full kraft, den regelbaserte verdensordenen er i fritt fall og store samfunnsutfordringer stiller krav til handlekraft som ingen land alene kan mestre.
Det stiller krav til grenseoverskridende samarbeid av en mye mer forpliktende karakter enn det multi- og bilaterale avtaler etablerer. Slike avtaler ble forsøkt i forhold til Russland etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning. Det endte ikke godt.
Norge har lenge vært en gratispassasjer i det europeiske integrasjonsprosjektet. Sannsynligvis kan vi ikke fortsette å være det.
Det er på tide å vende tilbake til tidligere utenriksminister Knut Frydenlunds spørsmål fra 1982: Hva nå, lille land?
Etter valget i USA er en realitetsorientering viktigere enn noen gang, Men hvordan få til det i en tid hvor besvergelser og kortsiktige «seg selv nok»-holdninger har grep om sinnene?
Les også kommentar: På tide å ta plass ved bordet
Les også: EU blir avhengig av Trump for å skaffe nok energi
Les også kommentar: Når nettene blir kalde (+)
