I Dagsavisens lederartikkel knyttet til 30-årsjubileet for nei-seieren i folkeavstemminga om EU i 1994 («Folket sa nei», 28. november) avslutter skribenten med å fastslå at EU-motstanden i Norge er sterk, men at «det vil snu om vi får en opplyst samtale om temaet».
Folkeavstemminga i 1994 var en oppvisning i demokrati som stortingsvalg og kommunevalg kan se langt etter.
Jeg veit ikke om denne nedlatende holdninga til folket og nei-sida er bevisst fra skribentens side, men ønsker bare å minne om at deltakelsen i folkeavstemminga var nær 89 prosent.
Det var en oppvisning i demokrati som stortingsvalg og kommunevalg kan se langt etter. I tillegg var selve valgkamen – med sine svakheter og uheldige utslag – en enorm folkeopplysningskampanje, både fra nei-sida og ja-sida.
Det vitner valgdeltakelsen om. Det var viktig nok for folk til at de trossa uvær og skremsler, og dro mann og kvinne av huse for å stemme.
Burde ikke Dagsavisen kunne koste på seg en anerkjennelse av dette enorme engasjementet i vårt folkestyre, framfor å håpe på at folket skal snu bare vi får en «opplyst samtale»?
I sin korte presentasjon av ulike argumenter – snytt ut av nesa til Aftenposten-redaktør Kjetil B. Alstadheims bok «Alle tok feil» – for hvorfor folket bør snu, vil det ta for mye plass å gjendrive det meste av det som presenteres.
La meg bare kort ta tak i ett argument som ja-sida synes å vektlegge som noe nytt, nemlig generasjonsargumentet. Sitat: «Ingen født etter 1976 har fått lov til å si sin mening om Norge og EU. I et så viktig spørsmål begynner det å ligne på et ubehagelig demokratisk underskudd».
Dette er med respekt å melde bare tøv. Hvis dette bare er et taktisk argument, minner det sterkt om ren opportunisme og populisme.
Men om det er ment prinsipielt, må man jo spørre: Mener Dagsavisen at enhver ny generasjon bør ha rett til å uttrykke seg om norsk EU-medlemskap gjennom ei folkeavstemming?
En fast praksis med jevnlige folkeavstemminger ville vel bli en udetonert torpedo under et norsk EU-medlemskap?
Altså: Om vi skulle få ei folkeavstemming i – la oss si 2027 – 33 år etter forrige avstemming, så skal vi ha en ny i 2060, uavhengig av hva resultatet måtte bli i 2027?
Også om det skulle bli ja til EU? Det vil i tilfelle innføre et helt nytt prinsipp i norsk politisk praksis, og virker lite troverdig.
Jeg antar at Dagsavisen er av de medier som ikke er spesielt begeistra for «Brexit» – britenes utgang fra EU. En fast praksis med jevnlige folkeavstemminger ville vel kunne bli en slags udetonert torpedo under et eventuelt norsk EU-medlemskap?
Det er vel heller slik som vi på nei-sida alltid har oppfattet situasjonen. Nemlig at et nei betyr åpninger for omkamp, mens et ja vil bety at saken er avslutta en gang for alle.
Les også: Hva nå, lille land?
Les også: Hvor mye biff må Macron svelge for at Scholz skal få selge en BMW?
Les også: Norge har lovet EU å ta 23 omstridte direktiver inn i EØS-avtalen raskt
