Det rustes opp i Forsvaret og sivilberedskapen om dagen. Den norske riksløven kvesser både klør og øks. Klok av skade.
9. april 1940 var tidenes eksempel på at norsk naivitet fikk vedvarende konsekvenser for land og folk. En dyrekjøpt lekse som etterkrigstidens norske regjeringer og dagens ansvarshavende på Løvebakken har lært av.
Heldigvis. Det får da finnes grenser for å skulle stå laglig til for hogg.
Samtidig er det sterke krefter i spill på verdens spillebrett. Sjakkbrikkene er satt i bevegelse med urovekkende hastighet. Det er høyst menneskelig ikke å ville snakke om det man er redd for i ytterste konsekvens, men samtidig er det en befrielse å si det høyt. Da sprekker trollet litt i sola.
Mens du og jeg spiser lørdagsfrokost i ro og mak, innføres diktaturet i USA med den største selvfølge under mister Trumps ledelse. Folkeforføreren lar seg ikke stoppe når han skal gjøre «America Great Again».
Snakk om fallitterklæring for den amerikanske demokratiske tradisjonen! Det er ikke mye «hope and glory igjen» i det landet.
Midt i denne geografien ligger lykkelandet Norge. Et ressurssenter av dimensjoner som det kommer til å bli stor kamp om.
Nå er det vill vest for alle pengene mens skurkene inntar by og bygd, offentlige kontorer og mediene. Hvilken pålitelig sheriff er igjen til å hamle opp med denne bandittgjengen? Så fort kan altså demokratier rakne.
Og i øst er det gammelt nytt at Ivan er grusom. Bare vent og se. Herr Putin kommer til å få karet til seg noen nye landområder, enten det blir i Ukraina eller andre steder som frister diktatoren.
Det er og blir et faktum at to imperialister spiller risk og jeopardy med verdensfreden, og midt i denne geografien ligger lykkelandet Norge. Strategisk plassert i nordområdene; et ressurssenter av dimensjoner som det kommer til å bli stor kamp om.
Hva står foran oss? Hvilken verden er det ungene våre skal vokse opp i? Ingen kjenner morgendagen, så husk å leve i nuet.
Små land trenger store, snille venner, men hva om også Europa faller?
Normalt sett er jeg optimist, men nå kjenner jeg at jeg begynner å bli redd. Arnulf Øverland tenkte noen tanker på slutten av 1930-tallet før det smalt: «Nu er det noe som hender. Vår tid er forbi – Europa brenner!».
Små land trenger store, snille venner, men hva om også Europa faller? Norge trenger selvfølgelig trygge og solide allianser med land som deler vårt felles verdigrunnlag når det gjelder sikkerhet, beredskap, forsyninger av mat og vaksiner, ikke minst.
Men jeg er oppriktig redd for at de ytre høyre-kreftene som stadig vokser seg større i flere europeiske land, virkelig skal infiltrere EU. Det har allerede begynt i EU-parlamentet.
Hva da hvis Norge har takket ja til EU-medlemskap?
Det er for mange bandittskurker i omløp om dagen, og hvem skal være vår yndlingsfavoritt som kan stoppe dem?
Eksempelvis er det tyske partiet Alternativ for Tyskland og Nasjonal samling i Frankrike alt annet enn sjarmerende og ikke til å spøke med. Min tyske venninne er sterkt bekymret over den politiske utviklingen i hjemlandet og fatter ikke at hennes landsmenn så til de grader kan ha fortrengt Holocaust.
Da sønnen min var liten, fant han opp to nye ord. Det ene var «bandittskurk» og det andre var «yndlingsfavoritt». Det gledet en norsklærer av en mor stort at sønnen lekte seg med språklige virkemidler.
Konklusjonen er at det er for mange bandittskurker i omløp om dagen, og hvem skal være vår yndlingsfavoritt av en motvekt som kan stoppe dem?
Det er ikke nok med én eller to superhelter eller heltinner. Det trengs en hel hærskare når det igjen blir kamp mellom de gode og onde kreftene.
Hvem skal være Norges gode hjelpere? Én ting er i hvert fall sikkert – de må plukkes med omhu.
Les også debatt: Han tvinger oss til å ta ham på alvor
Les også spaltist: Har de rike og mektige blitt ofrene?
Les også Innfall: Slik overlever du fire år med Trump
Dagsavisen mener: Vi kan ikke sitte stille når verdens mektigste mann lefler med tanken på etnisk rensing (+)
