Hvorfor må jeg kjøpe meg en kaffe når jeg har mensen, for å få tilgang til et toalett?
Hvorfor skal det være så vanskelig å ta med et lite barn på tur i byen?
Jeg ønsker meg et Oslo med flere gratis oppholdssteder og offentlige toaletter. Byens toalettilbud er for få, dårlig vedlikeholdt og stenger tidlig.
Lørdag 8. mars er det kvinnedagen, og jeg tillater meg å ytre noen hjertesukk om Oslos byplan og eiendomsbransjen.
En studie fra Stockholm viste at jenter og gutter fram til syvårsalderen bruker offentlige rom like mye, men fra åtteårsalderen dominerer guttene. På enkelte møteplasser og parker utgjør gutter opptil 80 prosent, mens jenter føler seg ti ganger mer utrygge.
Det må være mulig å også gjøre Oslo til en bedre by for alle – ikke minst må vi ha en idé om at den skal være tryggere og mer tilgjengelig.
Historisk sett er det åpenbart at byene ble utformet først og fremst for menn – deres behov og prioriteringer. Men byer kan endres. Det finnes alternativer. Wien har i flere tiår hatt feministisk byplanlegging som strategi, og i Stockholm har de arbeidet med å skape bedre byrom for jenter.
Boligprosjektet «Frauen-Werk-Stadt» i Wien, er et eksempel på feministisk byplanlegging. Prosjektet, initiert av byens kvinnesaksbyrå, resulterte i 357 boliger designet av kvinnelige arkitekter som ivaretar kvinners daglige behov, inkludert forbedret sikkerhet og tilgjengelighet.
For å forbedre sikkerheten og tilgjengelighet i byrommet har Wien gjennomført flere tiltak, inkludert forbedret gatebelysning, utvidede fortau for barnevogner, flere sitteplasser og installasjon av speil i smale passasjer. I Stockholm har tenåringsjenter deltatt i workshops for å utforme mer inkluderende offentlige rom.
Vi er avhengig av at de med makt også vektlegger fellesskap, omsorg og livskvalitet.
Her hjemme i Oslo er det en betydelig skjevfordeling i gatenavn; i 2019 var omtrent 750 gater, veier og plasser oppkalt etter menn, mens kun 100 var oppkalt etter kvinner. Det arbeides imidlertid med å rette opp denne ubalansen.
Kanskje skal vi heller ikke ønske at Oslo i økende grad blir kommersialisert. Nye førsteetasjer fylles nå med næringsvirksomhet, på bekostning av tidligere åpne rom. Se for eksempel Tjuvholmen og Aker Brygge, hvor dyre restauranter og kontorlokaler dominerer gateplan, fremfor steder folk kan oppholde seg gratis.
Samtidig utvikles flere byrom som semi-private områder, som Løren torg, hvor politiske stands ikke er ønsket. Eller Tjuvholmen, hvor private aktører ønsker å stanse uønsket aktivitet som skating.
Kommersielt pregede områder mangler ofte det Jane Jacobs kalte ‘Eyes on the Street’ – tryggheten som oppstår når naboer, forbipasserende, butikkansatte og et mangfold av mennesker naturlig ferdes i byrommet og følger med på hverandre. Rett og slett fordi man bryr seg.
Oslo må ikke bli en by kun prisgitt markedskrefter.
Når gater og torg domineres av butikker og kontorer fremfor åpne og tilgjengelige møteplasser, svekkes denne uformelle sosiale tilstedeværelsen, og byrommet kan oppleves som mindre trygt.
Jeg forstår at det er vanskelig for Oslo og byggebransjen å motstå markedskreftene, med dets krav om avkastning på investeringer. Men det fører uunngåelig til at sosiale fellesgoder ikke prioriteres, fordi de ikke gir rask økonomisk gevinst. Derfor er vi avhengig av at de med makt også vektlegger fellesskap, omsorg og livskvalitet.
Emma Holten viser oss i boka «Underskudd: Verdien i omsorg» hvordan dagens rådende økonomiske makromodeller systematisk ignorer verdier som ikke kan omsettes i en pris i et marked.
Oslo må ikke bli en by kun prisgitt markedskrefter. Oslo må ikke (med et slitt sitat fra Oscar Wilde) bli en by som kjenner prisen på alt, og verdien av ingenting.
Maktstrukturene i byggebransjen speiler hvordan byen formes. En mannsdominert bransje skaper en mannsdominert by. Hvem er det som sitter med makten i byggebransjen? Syv av ti ledere innen eiendom er menn. De er med å bestemme hva som bygges, hva som rives og hvem byen til slutt er tilgjengelig for.
En by sies å være for alle, men bygges etter avgjørelser fattet av noen: menn som lyttes til. La oss endre det!
