Noen ønsker å skille ut en gruppe barn som «evnerike». Mensa gjør det. Foreningen Lykkelige barn gjør det.
Begrepet har overlevd i pedagogisk litteratur helt inn i vår egen tid også, før det delvis ser ut til å ha blitt erstattet av «stort læringspotensial».
Etter min vurdering er ingen av dem gode fagtermer. Hvis bare en utvalgt gruppe er evnerike, hva er de andre da? Evnefattige? Evneveike?
Hvilke ord vi bruker er viktig. Språk brukes ikke bare til å gjengi virkelighet. Språk skaper virkelighet.
Et evnerikt miljø bør kunne komme opp med noe bedre. Kanskje kan vi kalle dem «akademisk anlagte» eller «høyintelligente» barn, selv om det heller ikke er helt uproblematisk.
Men evnerike? Jeg evner ikke, som språkviter og lektor med 20 års fartstid i ulike skoleslag, å se at det er en gangbar benevnelse.
Jeg benekter ikke at det finnes en gruppe elever som scorer høyt på visse karakteristika. Det er benevnelsene for denne gruppen jeg vil til livs. Fordi hvilke ord vi bruker er viktig.
Språk brukes ikke bare til å gjengi virkelighet. Språk skaper virkelighet. Og her har noen for lettvint tatt eierskap til ordet evnerik.
Jeg har hatt over tusen elever, og hver eneste en var evnerik. Hver eneste en hadde høyt nok læringspotensial. Jeg har ikke hatt én elev som kom på skolen og ikke kunne lære mye nytt, hver dag.
Det var aldri potensialet som var en begrensende faktor for deres læring. Det var mer skolens metoder og måter å se og beskrive elever på.
Kanskje gikk ikke alle elevers evner i akkurat den retning skolen tradisjonelt har etterspurt, men det skortet ikke på evner. Én var usedvanlig god til å tømre. Én hadde eksepsjonelle evner innen frisørfaget. Én var en talentfull birøkter.
Alle var gode til noe. Alle hadde evner i rikt monn.
Vi kommer ikke til verden med en større eller mindre haug med gaver. Vi kommer bare med forskjellige gaver og talenter.
Disse evnene må skolen bli mye flinkere til å se, verdsette og trekke inn i de ulike fagene. Selvsagt kan birøkt trekkes inn i for eksempel norskfaget. Man kan eksempelvis be eleven skrive appellativt, ekspressivt, informativt og poetisk om birøkt for å bevisstgjøre eleven på språkets funksjoner. Evnerike matte-, kjemi- og fysikklærere bør også kjenne sin elev og nyttiggjøre seg dennes interessefelt og evner.
Den danske psykologen Dea Franck har listet opp 30 kjennetegn for det hun kaller høyt begavede barn. En enda verre betegnelse etter min vurdering.
Vi kommer ikke til verden med en større eller mindre haug med gaver. Vi kommer bare med forskjellige gaver og talenter.
Hos alle elever vil det være mer enn nok for skolen å pakke opp. Ikke ett av Francks punkter handler om å ha gode evner til å forme ting med hendene sine. Ikke ett av punktene handler om å ha evnen til å springe 100 meter fortere enn svint. Umusikalsk nok handler heller ingen punkter om elever med absolutt gehør.
Listen over evner som ikke er nevnt kan gjøres lang. Det blir et spørsmål om hvilke evner, gaver og potensial skolen bryr seg om.
Slik jeg vurderer det koker det hele ned til at uansett hva vi kaller den enkelte elev, eller grupper av elever, må kloke og dyktige lærere legge til rette for at hver enkelt kan lære mest mulig på sine egne premisser.
Ikke engang fantasien bør sette grenser for hva vi anser det er mulig for den enkelte elev å lære.
Det gjøres for eksempel ved å gi åpne oppgaver som kan løses på mange måter og nivåer. Ikke engang fantasien bør sette grenser for hva vi anser det er mulig for den enkelte elev å lære.
Alle kan ikke gå like mye i dybden på alt, men vi må også søke bredde. Alle er evnerike nok. Alle har høyt læringspotensial og det vil aldri være den enkelte elevs potensial som begrenser læringen.
Alle kan ikke bli like dyktige i matte og fysikk, men alle har sine særegenheter som skolen bør oppdage, verdsette og videreutvikle. Skolen har et ekstremt stort utviklings- og læringspotensial.
Les også debatt: Det er på høy tid at yrkesfagene knuser glasstaket
Les også debatt: Skolene tvinges til å overse barna våre
Les også debatt: Skolene får ikke mobbingen til å slutte
