Kristin Lode, stortingskandidat for Rogaland Fremskrittsparti, skriver i Dagsavisen (13. mars) at hun ikke vil kalle seg feminist. Men begrunnelsen hennes er basert på en feilslått analyse av dagens feministiske bevegelse.
Lode hevder i sitt debattinnlegg at dagens feminister har som motivasjon å flytte maktbalansen i én retning. Dette er et velkjent argument, som er blitt brukt mot kvinnebevegelsen allerede fra starten av.
Sunne og lykkelige menn gagner oss alle. Kvinner vinner absolutt ingenting på at menn har det dårlig.
Forfatteren av innlegget sier at hun er enig i alle de tradisjonelle feministiske verdiene, men at feminismen i dag beveger seg bort fra reell rettferdighet, til fordel for ideologiske mål som utpeker menn som systematiske undertrykkere.
Kristin Lode går med andre ord i FpU-lederen Simen Velles fotspor, der hun i realiteten hevder at feminismen i dag står i veien for menns frihetskamp.
Å kjempe for menns psykiske helse, mannlige overgrepsofre og menn som faller utenfor, er og har alltid vært en integrert del av kvinnekampen. Sunne og lykkelige menn gagner oss alle. Kvinner vinner absolutt ingenting på at menn har det dårlig.
Men det er en vesentlig forskjell mellom våre respektive frihetskamper. Kvinners kamp handler helt grunnleggende om frigjøring fra mannlig vold, formynderskap og kontroll.
Vår kamp handler ikke om «å løfte én gruppe ved å trykke en annen ned». Den handler om å kjempe en kamp vi er tvunget til å kjempe.
Det er menn som har skapt kampene vi må frigjøre oss fra. Kan man si at det er kvinnelig vold, formynderskap og kontroll som har skapt kampene menn må frigjøre seg fra?
Kvinnekampen utpeker ikke enkeltmenn som systematiske undertrykkere. Det vi peker på er patriarkalske strukturer.
Vi peker på menn som opprettholder disse strukturene som systematiske undertrykkere – altså menn som avbryter, overkjører, dominerer, slår og dreper kvinner.
Hvert år bruker menn kvinnedagen til å spørre: «Hva med mannedagen?».
Når Lode benevner dagens kvinnekamp som «håret i suppa», skriver hun med en antydning om at kampene våre allerede er vunnet. Hun skriver også om den feministiske kampen som om den ikke er en tvungen kamp.
Ingen kvinner foretrekker å kjempe kamper om likelønn, partnerdrap eller trygg helsehjelp. Vi skulle helst vært det foruten.
Dermed handler ikke vår kamp om «å løfte én gruppe ved å trykke en annen ned». Den handler om å kjempe en kamp vi er tvunget til å kjempe.
Riktig nok tar Lode opp en rekke gode poeng rundt menns utfordringer – knytta til helse, selvmord, høyere utdanning og barnefordelingssaker.
Som samfunn skal vi jobbe med disse utfordringene, og Mannsutvalget kom med mange gode løsninger på flere av disse problemstillingene.
Kvinner kan ikke gjøre jobben for menn, de må selv ta ansvar. Vi kjemper fortsatt vår egen kamp.
Det er ingen tvil om at vi må kjempe for menns stilling. Men hvorfor brukes enhver anledning til å belyse det, til samtidig å rakke ned på kvinnekampen?
Denne tendensen kulminerer oftest på 8. mars. Hvert år bruker menn kvinnedagen til å spørre: «Hva med mannedagen?». De vet rett og slett ikke at det finnes en mannsdag den 19. november.
I anledning fjorårets mannsdag, skrev Simon Ertzeid følgende på TV 2 om oppmøtet på mannsarrangementer: «De fleste er kvinner». Han la til: «På tross av billig drikke i baren, gratis mat, engasjerende innlegg av dyktige folk, mulighet for innspill til utvalg og myndigheter, åpne dører og trygge rom, holder mannen i gata seg heller der ute».
For å få reell forandring må menn selv møte opp, organisere seg og genuint bry seg om sin egen mannsdag.
Kristin Lode skriver at menns reelle utfordringer blir ignorert. En god start ville jo være at menn møter opp på sin egen mannsdag. Til tross for en dedikert dag, med fullt søkelys på menns utfordringer, stiller altså ikke mannen i gata opp.
Det er fint å høre at det er så mange kvinner som møter opp på mannsdagen, men for å få reell forandring må menn selv møte opp, organisere seg og genuint bry seg om sin egen mannsdag. Ikke bare bruke kvinnedagen på å klage over fokuset på kvinner.
Kvinner kan ikke gjøre jobben for menn, de må selv ta ansvar. Vi kjemper fortsatt vår egen kamp.
Til tross for den tydelige oppslutningen fra kvinner knyttet til menns utfordringer, skriver Lode at menn blir møtt med merkelapper som «incel» og «kvinnehater» når de ytrer seg om egne problemer.
Men kvinner heier på menn som tar ansvar for sine egne problemer – vi trenger flere av dem. Det vi i imidlertid ikke trenger mer av, er menn som bruker kvinnekampen som skyteskive i sin egen kamp.
Innlegget til Kristin Lode er preget av samme ordbruk. Det gagner verken menn eller kvinner.
Les også debatt: Er du klar for at Google og Microsoft kan bli ulovlig?
Les også kommentar: SV – en 50-åring i skvis (+)
Les også debatt: Jeg har vært syk i 11 år og jeg hater det
Les også debatt: Er det ingen voksne hjemme i FpU?
