I forrige uke skrev jeg et debattinnlegg i Dagsavisen der jeg forklarer hvorfor jeg ikke kan identifisere meg som feminist. At målet til den moderne feminismen ikke lenger er å sikre like rettigheter, men heller å fremme politiske kjepphester der menn utpekes som systematiske undertrykkere.
Maria Steen Sydow spør i sitt motinnlegg «Er jeg en mannehater?» om jeg mener hun, eller feminister som henne, bidrar til et fiendebilde av menn.
Svaret er at jeg tror mange, inkludert Sydow, har gode intensjoner. Problemet er at deler av dagens feministiske diskurs nettopp skaper denne polariseringen – bevisst eller ubevisst.
Det handler ikke om å avvise likestilling, slik som Sydow hevder at jeg gjør, men at feminisme i dag har blitt en ideologisk pakke med føringer jeg ikke kan stå inne for.
Jeg savner en bevegelse mer opptatt av reelle utfordringer – vold i nære relasjoner, æreskultur, økonomisk frihet, og mindre opptatt av identitetspolitikk, statlig styring og fiendtliggjøring av menn.
De fremstiller menn som en privilegert gruppe med kollektiv skyld.
Sydow trekker frem kvinners situasjon i Iran og Afghanistan. Her er vi helt enige.
Men hvorfor er det da så lite søkelys på kvinneundertrykkelse i enkelte minoritetsmiljøer i Norge? Hvorfor er det langt mer akseptabelt å kritisere «norske menn» for hersketeknikker enn å ta et skikkelig oppgjør med tvangsekteskap, negativ sosial kontroll, æreskultur og hijabpress?
Feminisme bør være like tydelig i møte med alle former for kvinneundertrykkelse – også de som ikke passer inn i et tradisjonelt venstreside-narrativ.
Sydow hevder at feminisme ikke handler om å sette menn opp mot kvinner, og det er jeg enig i. Likevel ser vi gang på gang en retorikk som fremstiller menn som en homogen, privilegert gruppe med kollektiv skyld. Vi så det senest i debatten om vold i nære relasjoner, hvor enkelte mente at å snakke om vold mot menn «skjøv fokuset bort» fra kvinners utfordringer – som om disse problemene ikke kan eksistere side om side.
Sydow selv bidrar til denne polariseringen når hun sier at det er «menn som har skapt kampene vi må frigjøre oss fra». Denne typen retorikk er lite produktiv. Skal vi bekjempe kvinners utfordringer, må vi gjøre det uten å peke på menn som hovedmotstanderen.
Jeg forsøker ikke å kjempe mennenes kamper for dem.
Jeg tror heller ikke en eneste mann forventer eller vil at kvinner skal kjempe kampene for dem, og det er ikke det jeg forsøker å gjøre.
Men vi må forstå at menn har ikke den samme historiske erfaringen med å organisere seg som kvinner.
Derfor er det ikke overraskende at få menn møter opp på arrangementene Sydow viser til. Når retorikken rundt menn ofte er negativ, er det heller ikke særlig motiverende.
Likestilling er ikke en begrenset gode der noen må gi for at andre skal få. Men slik har det nesten blitt når menns utfordringer ikke har blitt vektlagt nok i utformingen av politikken, som presisert av utvalgsleder Claus Jervell fra Fagforbundet da han overleverte rapporten fra mannsutvalget.
Så nei, jeg mener ikke Sydow en mannehater eller at jeg er en kvinnehater.
Det å løfte menns utfordringer handler ikke om å skyggelegge kvinners utfordringer, eller motsatt. Det handler om å kjempe for en reell likestilling mellom menn og kvinner og ta et oppgjør med aspekter av dagens feministiske bevegelse.
